Foto: tinou bao / Flickr
Det finnes ikke mange som forsker på menneskelig adferd i et evolusjonsperspektiv i Norge. En av dem er Leif Edward Ottesen Kennair. Han la nettopp frem en undersøkelse av forskjeller mellom menns og kvinners preferanser med hensyn til antall seksualpartnere.
Konklusjonene er ikke så overraskende for dem som er litt kjent med evolusjonspsykologi-litteraturen. Kennair spurte 1100 heteroseksuelle NTNU-studenter om hvor mange seksualpartnere de ønsker seg i løpet av livet. Menn ønsket seg i snitt 25, mens kvinner nøyde seg med seks eller syv.
Kennair tar utgangspunkt i evolusjonsteorien som teoretisk rammeverk for å forklare menneskeadferd, og tolker resultatene sine i tråd med denne. Et sentralt poeng for å forstå kjønnsforskjeller er at hanner og hunner kan forventes å ha utviklet ulik strategi for å maksimere antall etterkommere. For hunner er ikke mange seksualpartnere ensbetydende med mange barn, mens det motsatte vanligvis er tilfellet for hanner. I et moderne samfunn med tilgang til prevensjon holder ikke disse sammenhengene lenger, men psykologien vår er tilpasset tidligere tider.
Forutsigbart nok blir denne tolkningen møtt av sterk kritikk fra enkelte samfunnsvitenskapelige hold, spesielt de såkalte kjønnsforskerne. Åse Rything, kjønnsforsker ved UiO, uttaler for eksempel til Aftenposten at Kennair er “svært kunnskapsløs”:
–Det virker som om Kennair ikke kjenner kjønns- og seksualitetsforskningsfeltet. Her finnes mye forskning som nettopp omhandler hvordan normer og forventninger i samfunnet påvirker seksuell samhandling, sier Røthing.
Hun mener det er feil å påstå at det ikke er noen kulturelle føringer som tilsier at norske jenter skal ta mindre seksuelt initiativ enn guttene.
–Det er faktisk slik at «hore» er blant de mest brukte skjellsordene om jenter, mens det ikke finnes noe tilsvarende ord for gutter, sier Røthing.
At “hore” er ett av de mest brukte skjellsordene om jenter tror jeg Kennair vil være enig i. Jeg tror også han vil være enig i at et frykt for “horestempel” påvirker jenters adferd. Men poenget kjønnsforskerne ikke får med seg er dette: sånn er det i alle kulturer. Det finnes ingen kultur der kvinner jevnt over foretrekker flere seksualpartnere enn menn. Hva forteller dette oss? At alle verdens mange tusen kulturer tilfeldigvis har utviklet seg likt? Eller at det er noen underliggende biologiske forskjeller som systematisk påvirker menn og kvinners adferd på litt ulike måter?
Kultur og biologi er tett sammenfiltret. “Kultur” er derfor ikke en alternativ forklaring til biologi, fordi kultur også formes av biologi. Ethvert menneskelig fenomen må alltid forstås som et samspill mellom kultur og biologi. Man kan tenke på det som en jazzmusiker som improviserer over et noteark. Notene er biologi, men improvisasjonen er kultur. Noen ganger er improvisasjonen fri, andre ganger mer bundet til notene.
Spørsmålet kjønnsforskerne må stille seg er hvorfor kulturer er som de er. Hvorfor har alle kulturer et ord for “hore”, mens det nesten ikke finnes nedsettende ord for promiskuøse menn (“gigolo” er kanskje det nærmeste vi kommer på norsk – hvor ofte hører du det?). Bare et perspektiv som også tar med biologi kan gi fornuftige svar på dette spørsmålet.
