Det meste, vel å merke. Trond Berg Eriksen klarte, i sin anmeldelse i Morgenbladet, å si noen nye og bemerkelsesverdige ting om Jared Diamonds Guns, Germs and Steel (1997), som nå foreligger på norsk som Våpen, pest og stål. I hva man må kunne kalle en bister tone avfeies bestselgeren som et loddent “kåseri”, ført i pennen av én som ikke hadde visst hva en vitenskapelig forklaring var om den så hadde bitt ham i nesa. Diamonds tusener av vitenskapelige siteringer fra artikler i tidsskrifter som Nature og Science gir en viss indikasjon på at de som faktisk bedriver vitenskap ikke udelt vil stille seg på Berg Eriksens side i dette spørsmålet.

Men nok skittkasting oss intellektuelle tungvektere imellom.

Diamonds ærend er å finne de mest grunnleggende årsakene til at verden ser ut som den gjør. Hvorfor har europeisk sivilisasjon kunnet herje uhemmet med alle andre sivilisasjoner, og ikke motsatt? Hvorfor er Afrika så fattig og Europa så rik? Hvordan hadde det seg at mens den industrielle revolusjonen tok av i Vesten kunne aboriginerne på Tasmania hverken fiske eller sy klær?

Hvorfor, hvorfor, hvorfor?

De tradisjonelle svarene er velkjente. Europa har bedre institusjoner, en vitenskapelig tradisjon, mer sosial kapital. Disse forklaringene har imidlertid det til felles at de bare gir opphav til nye spørsmål. Som en enerverende femåring kan vi fortsette å spørre “Men hvorfor det?” Diamond ser etter et svar som kan stoppe kjeften på oss.

Boken starter med den fjetrende historien om hvordan den spanske conquistador Francisco Pizarro beseiret inkakeiseren Atahuallpai 1532. Pizarro hadde 168 mann, Atahuallpa 80 000, altså nesten 500 ganger flere. Overlegne stålvåpen og iskald overrumpling med bruk av kanoner og hester – begge ukjente for indianerne til da – medførte imidlertid at Pizarro ikke mistet så mye som en mann, mens Atahuallpa endte opp i fangenskap bare noen timer senere, manko noen tusen soldater.

Pizarros seier skyldtes altså både stål- og skytevåpen, men et vesentlig mer effektivt masseødeleggelsesvåpen hadde allerede beredt grunnen for spanjolene: Da de først ankom brakte spanjolene med seg ukjente sykdommer som radbrakk indianerbefolkningene.

It’s the food production, stupid

Hvordan hadde det seg at Pizarro kunne innkassere denne walkover-seieren? Diamonds ultimate forklaring er at conquistadorene med sin overlegne teknologi var produkter av 10 000 års utvikling på det europeisk-asiatiske kontinentet, en utvikling gjort mulig av geografiske tilfeldigheter som hadde lite med europeisk fortreffelighet å gjøre. Hovedtrådene i argumentet er som følger:

• Kontinentene har ulik flora og fauna, og artene i Europa/Asia egnet seg bedre til domestisering, noe som ga befolkningen der et naturlig fortrinn i utvikling av jordbruk. Den asiatiskættede hesten er for eksempel langt mer samarbeidsvillig enn den afrikanske zebraen.
• Planter er lettere å flytte øst/vest enn sør/nord, på grunn av likere klima og daglengde. Den dominerende aksen i Europa/Asia er øst-vest, mens Amerika og Afrika står på høykant. Sahara sørget for at det sørlige Afrika først fikk jordbruk med bantufolkenes kolonisering for omtrent 2000 år siden, og teknologi spredde seg tilsvarende tregt gjennom Amerika.
• Husdyr er opphavet til en rekke folkekjære epidemiske sykdommer som kopper, tuberkulose og influensa. Euroasiatenes husdyrhold og tette befolkning medførte immunitet mot en rekke sykdommer som senere skulle være trofaste våpendragere for europeiske kolonialister.

Bokens hovedtese kan illustreres ved å kontrastere skjebnene til europeiske befolkninger med de australske aboriginerne.

Europeere bosatte seg på et kontinent med et rikt utvalg av planter og dyr egnet for domestisering. Landbruk gjorde det mulig å fø på en stor befolkning, og fordi ikke alle var matprodusenter kunne samfunnet holde seg med oppfinnere, byråkrater, og til og med den parasittkasten som i dag kalles skribenter. God kommunikasjon og store befolkninger betød flere oppfinnere og raskere innovasjon. Resultatet var overlegen teknologi, bedre våpen og et levende reservoar av infernalske sykdommer.

Aboriginerne trakk et kortere strå. Den australske floraen hadde få arter egnet til jordbruk. De store landdyrene som opprinnelig fantes ble etter all sannsynlighet utryddet av mennesker så fort de ankom. Geografisk isolasjon begrenset utveksling av teknologi, som i flere tilfeller gikk tapt. En fortsatt tilværelse som jegere og sankere begrenset befolkningsstørrelse, og levnet liten tid til innovasjon og statsdannelse.

Utvikling av matproduksjon spiller altså en nøkkelrolle i Diamonds tese. Med matproduksjon kommer økonomisk spesialisering, høy befolkningstetthet, nye sykdommer og eksplosiv teknologisk utvikling. Det europeisk-asiatiske kontinentet, med en spesielt rikholdig flora og mer samarbeidsvillige dyr, hadde unike geografiske fordeler.

Derfor er det et potensielt vektig motargument, som Nicholas Wade påpeker i Before the Dawn (2007), at arkeologiske funn i den såkalte fruktbare halvmåne nå tyder på at en stedbunden livsstil oppsto flere tusen år før jordbruk ble oppfunnet. Hvis dette stemmer svekkes en av pilarene i Diamonds resonnement, for da er det ikke like åpenbart at geografiske fordeler var utløsende for at europeisk-asiatiske folkegrupper utviklet jordbruk.

Gener og geografi

Diamond forholder seg også merkelig inkonsekvent til spørsmålet om genetiske forskjeller kan forklare noen av disse mønstrene. På den ene siden postulerer han at ny-guineanere, på grunn av sterk seleksjon i et krevende naturmiljø, er genetisk mer intelligente enn europeere. På den annen side avvises alle tilløp til slike forklaringer som “rasistiske” når Diamond anser at de legitimerer europeisk hegemoni. Hva slags kognitiv dissonans er dette? Svaret er selvfølgelig at genetiske forskjeller er akseptable så lenge de går “riktig” vei. Dette etterlater en flau bismak når det kommer fra en forsker av Diamonds kaliber. Han bør også vite at det er en risikabel strategi å knytte moral for tett opp til empiriske spørsmål – data kan skuffe.

Diskusjoner av genetiske forskjeller er, med unntak av nevnte hyllest til ny-guineanernes overlegenhet og anerkjennelsen av geners betydning for sykdomsresistens, ellers begrenset til å gjenta mantraet om at det aldri er menneskene det kommer an på. Skal vi forstå hvordan det har gått med ulike folkegrupper må vi se på geografien, ikke menneskene.

Strengt tatt viser imidlertid ikke Diamond dette. At ulike geografiske utgangsbetingelser kan gi opphav til forskjeller er ikke det samme som at alle forskjeller skyldes geografi. Diamond er selv opptatt av såkalt autokatalyserende prosesser. Et velkjent eksempel på dette er genetisk-kulturell samevolusjon. Som Cochran og Harpending viser i The 10 000 Year Explosion (2009) er dette en sannsynlig forklaring på spredningen av kvegdrift. Befolkninger som historisk sett har vært pastoralister har ofte en genetisk mutasjon som gir laktosetoleranse også etter spedbarnsstadiet. Denne genetiske mutasjonen åpner døren for en kulturell nyvinning: å drikke kumelk. Dermed oppstår et seleksjonspress som sprer mutasjonen videre. Å forstå utviklingen av pastoralisme krever dermed at man også ser på genetiske forskjeller mellom folkegrupper.

Dette er et forskningsfelt som har gjennomgått en halsbrekkende utvikling etter at Diamond utga Guns. Bare i løpet av det siste året har vi fått vite at ikke-afrikanske befolkninger har mellom 1 og 4 prosent neandertaler-DNA. Melanesiske befolkninger (som omfatter Ny-Guinea) har mellom 5 og 7 prosent av sitt DNA fra en hittil ukjent hominin, hvis lillefinger nylig ble funnet i Denisova-hulen i Sibir. Hva disse genene koder for er foreløpig ikke særlig klart, men de har ikke overraskende blitt knyttet til sykdomsresistens. Cochran og Harpending har på sin side lansert hypotesen om at DNA fra neandertalere kan ha vært en utløsende faktor i den kognitive revolusjonen som begynte for omtrent 40 000 år siden.

Laktosetoleranse er bare ett eksempel på spor etter naturlig seleksjon siden mennesker først forlot Afrika. Ulike befolkninger har genetiske tilpasninger til forskjellige sykdommer, klima og kosthold. Det kan ikke utelukkes at det også finnes kognitive spor etter naturlig seleksjon. Cochran og Harpending har foreslått at en kombinasjon av genetisk isolasjon og seleksjon for intellektuelt krevende arbeid i finansindustrien kan forklare askenazijødenes høye gjennomsnittlige intelligens. Mer spekulativt foreslår Gregory Clark i A farewell to Alms (2007) at en langvarig positiv korrelasjon mellom rikdom og reproduktiv suksess i England medførte at karaktertrekk forbundet med høy produktivitet spredde seg i befolkningen og dermed la grunnlaget for den industrielle revolusjon.

Merk at genetiske forskjeller på populasjonsnivå ikke behøver å bety at enkeltindivider er så veldig forskjellige. Selv mindre variasjoner i distribusjoner kan tenkes å ha stor påvirkning. Tenk på forskjellen mellom to samfunn der henholdsvis 1 og 10 prosent av befolkningen har et personlighetstrekk som høy intelligens, økt samarbeidsevne eller økt aggressivitet. Det er ikke vanskelig å se at to slike samfunn kan utvikle seg i ganske ulike retninger, selv om majoriteten i begge befolkninger er genetisk like.

Men Diamonds fokus er altså geografi. Og selv om hans resolutte avvisning av genetiske forklaringer skulle vise seg prematur, er det liten tvil om at geografi er en viktig del av dette bildet. Guns, Germs and Steel er i tillegg smekkfull av interessante detaljer fra den tilsynelatende endeløse rekken med fagfelt som Jared Diamond behersker med élan. Trond Berg Eriksen, eat your heart out.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert hos Minerva.

Rekonstruksjon av Sahelanthropus tchadensis av John Gurche. Levde for 6-7 millioner år siden, og er en mulig felles stamfar for mennesker og sjimpanser.

Studentersamfunnet ved Universitetet i Bergen var så hyggelige å invitere meg til å fortelle litt om evolusjonspsykologi for ferske psykologistudenter og andre interesserte. (Etter meg hadde kriminolog og drapsforsker Vibeke Ottesen et fengslende (no pun intended) foredrag om hvordan evolusjonsteori kan belyse drap i nære relasjoner.)

Som et lite eksperiment laget jeg presentasjonen min i Prezi. Det krevde en god del mer forberedelse enn å bruke Keynote, men resultatet ble muligens litt mer spennende. I alle fall fikk jeg noen hyggelige kommentarer som tydet på det.

I tilfelle noen skulle finne en pervers glede i å gjenoppleve foredraget, så legger jeg det ved her.

Dette var introduksjonsbøkene jeg anbefalte:

Steven Pinker: How the mind works

Richard Dawkins: The selfish gene

Geoffrey Miller: The mating mind

Iver Mysterud: Mennesket og moderne evolusjonsteori

Sistnevnte er, med sine 1255 sider, knapt noen introduksjonsbok, og er mest aktuell hvis du er seriøst interessert i faget. Da er den til gjengjeld en meget verdifull ressurs.

Dette er sterk medisin, og kritiseres av noen for å være respektløst. Men poenget er nettopp at religioner ikke kan få mer respekt enn andre ideer. Det er rett og slett ikke mulig å si at religioner er tøv på en respektabel måte. Aksepterer vi ideen om at religiøs tro er verdifullt i seg selv, begrenser vi oss også til bare å drive argumentativ symptombehandling. Trosviruset, som Dawkins kaller det, får leve videre uforstyrret.

Som motsetning står det vitenskapelige idealet om at man tror på det som kan dokumenteres. I den forstand er ateisme mer “vitenskapelig” enn både agnostisisme og religiøsitet. Ikke fordi man har bevist at Gud ikke eksisterer, noe som prinsipielt sett er umulig, men fordi vitenskapen ser bort fra påstander som ikke kan belegges. Vitenskapen har for eksempel ikke, som Bertrand Russell påpekte, dokumentert at det ikke finnes et himmellegeme formet som en tekanne i bane rundt solen. Det betyr ikke dermed at vitenskapen er agnostisk i dette spørsmålet. I stedet vil man spørre hvilken dokumentasjon som tyder på at et slikt himmellegeme finnes. Fravær av bevis er dermed i en viss forstand bevis for fravær.

Det er åpenbart at religioner begynte som svar også på vitenskapelige spørsmål. Hvor kommer menneskene fra? Hva har formet livet på jorden? Hvor kommer vår bevissthet og livskraft fra? Hva skjer når vi dør? Etter hvert som vitenskapen har gjort fremskritt, har det tvunget religionene på defensiven i flere og flere spørsmål. Det som begynte som bokstavelig forklaring må etter hvert forstås allegorisk. Den vestlige Gud er abstrahert til det ytterste, delegert som han ofte er til den lite glamorøse rollen som “noe mer” mellom himmel og jord enn det vitenskapen kan forklare.

På ett område er imidlertid religionene fortsatt fulle av selvtillit: moral. Vel kan vitenskapen fortelle oss hvordan verden er, lyder et vanlig refreng, men bare religionene kan fortelle oss hvordan verden bør være. Religionene har verdier, vitenskapen bare fakta. I dette støtter man seg på David Hume, som påpekte at moralske imperativer ikke kan utledes av fakta beskrivelse alene, de må tilføres. Bør følger ikke av er.

Å krysse denne grensen mellom fakta og verdi benevnes ofte som den naturalistiske feilslutning (naturalistic fallacy). Den påpekes og avsverges rutinemessig av representanter for vitenskapen, spesielt når det er snakk om kontroversielle emner. Det er mer eller mindre opplest og vedtatt, selv blant ikke-religiøse, at selv om vitenskapen kan hjelpe oss med mye, må den melde pass når det gjelder moral.

Det er her Sam Harris forsøker å bygge et ateistisk brohode med sin nye bok The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values. Del to av nyateistenes plan settes i verk. Målet er nå å fravriste religionene deres viden anerkjente status som kilder til normativitet. Hvis Harris kan vise at vitenskapen er selvforsynt også på dette feltet, svekkes et av religionenes viktigste krav på legitimitet.

Harris tar som utgangspunkt at moral kan reduseres til spørsmål om bevisste veseners velferd (well-being). Han definerer velferd bredt, så bredt at for eksempel også en Kantiansk pliktetikk kan inkorporeres. I det hele tatt er han ikke ute etter en presis definisjon, men ser på velferd som analogt til “god helse” – vi kjenner det igjen når vi ser det. At helse ikke defineres presist har knapt vært noe problem for legevitenskapen.

Religiøse vil kanskje reservere seg mot dette likhetstegnet mellom velferd og moral. De to første kristne budene (Du skal ikke ha andre guder enn meg, Du skal ikke misbruke Guds navn) har for eksempel ingen nevneverdig sammenheng med menneskelig velferd. Religiøs moral er ofte forbundet med å følge gudommelige påbud, løsrevet fra konsekvensene. Som ateist er ikke dette noe som bekymrer Harris nevneverdig, han nøyer seg med å påpeke at frikoblingen mellom moral og menneskelig lidelse betyr at religionene slipper å rettferdiggjøre moralske dogmer med utgangspunkt i menneskelig velferd. Når paven argumenterer mot kondombruk (gutteprostituerte nylig unntatt) er dette med utgangspunkt i Guds plan for oss, ikke fordi det vil redusere menneskelig lidelse. Og motsatt er det heller ingen akseptert innvending mot religiøse normer at de forårsaker ufattelig menneskelig lidelse (kondomforbud, burka, hellig krig). Skulle guden ta hensyn til disse prosaiske detaljene?

Neste premiss er at det finnes en skala for velferd. Det er bedre å bo i Drammen enn i Darfur. Vitenskapen vet masse om hva som kreves for at mennesker skal ha gode liv, og menneskesamfunn kan bygges opp sånn at de i større eller mindre grad er gode for innbyggerne. Moralen er altså ikke relativ. Dette kan synes vel åpenbart, men moralrelativisme er utbredt i mange leire. (For å nevne et hjemlig eksempel er det liten tvil om at likestillingsdebatten er klart moralrelativistisk, i det at det uten videre aksepteres at minoritetskvinner lever i et annet moralsk univers enn de etnisk norske.)

Harris ser altså, som tittelen indikerer, for seg et moralsk landskap. Samfunn som skaper gode forutsetninger for menneskelig velferd er tinder i dette landskapet. Samfunn som bedriver undertrykkelse, folkemord og tortur er dype daler. Moral er læren om hvordan vi kan flytte oss vekk fra dalene og opp i toppene. Implikasjonen er også at det ikke finnes ett moralsk samfunn, men at man, historisk og geografisk, i større eller mindre grad lykkes med å lage samfunn som gir mennesker forutsetninger for å blomstre.

Harris er moralsk realist, i den forstand at han mener at det finnes moralske sannheter. En standardinnvending mot dette er at ulike samfunn har helt ulike oppfatninger av moral. Det er dermed vanskelig å se at ett moralsk system (for eksempel vestlig humanisme) skal være “sant”. Nazistene var for eksempel overbeviste om at deres moralkodeks var den eneste sanne. Med hvilken rett kan vi si at de tok feil?

Hvis vi imidlertid tar på alvor ideen om at moral er en vitenskap, blir dette mindre vanskelig, mener Harris. For det at det finnes alternativ medisin er ikke noe konseptuelt problem for skolemedisinen. Det at den sovjetiske Lamarckisten Trofim Lysenko utviklet en alternativ biologi er ingen innvending mot moderne genetikk. På samme måte er ikke eksistensen av alternative moralske systemer noe godt argument for at det ikke finnes moralske sannheter. Tror man på moralske sannheter tror man også på moralske feilslutninger.

Dette er dog ingen filosofisk fagbok, og Harris bruker ikke nevneverdig med plass på skolefilosofiske innvendinger. Et standardproblem for Harris’ utilitaristiske posisjon er for eksempel hvordan velferd skal maksimeres. Skal alles velferd telle like mye, eller kan én persons intense lykke oppveie for et dusins misere? Hvis nitti prosent av befolkningen føler en intens lykke ved å plage de resterende ti, er dette moralsk? Harris sier lite om dette.

Det kan også innvendes at bokens tittel lover mer enn den kan holde. Strengt tatt forsøker ikke Harris å vise hvordan vitenskapen kan bestemme menneskelige verdier. Det gjøres ingen forsøk på å rettferdiggjøre målet om å maksimere bevisste veseners velferd. Hvis man ikke aksepterer dette vil ikke vitenskapen overbevise deg. Vitenskapen er instrumentet når dette målet er gitt.

Konkrete implikasjoner er det også tynt med. De fleste vil kunne følge Harris i at det i det minste er en nær sammenheng mellom moralske handlinger og bevisste veseners velferd. At vitenskapen representerer det beste verktøyet for å forstå hvordan denne velferden kan økes er også vanskelig å være helt uenig i. Et eksempel er debatten om pelsdyrnæringen som nettopp gikk i Norge, der pelsdyrmotstanderne argumenterer for at rovdyr har for kort avlshistorie i fangenskap til at de kan trives i bur. Hvis en vitenskapelig studie hadde vist det motsatte ville dette argumentet formodentlig falt. Harris gir imidlertid få slike eksempler på hvordan vitenskap faktisk kan fungere som moralsk rettesnor.

I stedet bruker han masse plass på en detaljert gjennomgang av sin egen nevrovitenskapelige forskning på religiøs tro, uten at formålet med dette blir påtrengende klart. Han demonstrerer også med all tydelighet hvor kort nevrovitenskapen egentlig har kommet i å forstå sinnets irrganger. Et moral-o-meter må vi derfor skyte en hvit pil etter enn så lenge.

På tross av disse svakhetene er boken høyst lesverdig. Harris er en glitrende skribent, og boken formelig renner over av verbale juveler:

Of course, it seems profoundly unlikely that our universe has been designed to reward individual primates for killing one another while believing in the divine origin of a specific book. The fact that would-be martyrs are almost surely wrong about the consequences of their behavior is precisely what renders it such an astounding and immoral misuse of human life.

Det er lett å lage skremmebilder av at vitenskapen skal bestemme hva som er god og dårlig moral. Når mennene i hvite frakker blir moralske autoriteter er krematorieovnene liksom aldri langt unna. Men det finnes enda dårligere alternativer. I diskusjoner om moral og etikk har fortsatt prester, imamer og rabbinere status som eksperter. Deres ekspertise er imidlertid ikke egentlig menneskelig velferd, det er gamle røverhistorier fra Sinai-ørkenen, marinert i misogyni, religiøst hat og en himmelropende uvitenhet om de mest elementære vitenskapelige sammenhenger. Å overlate moral til disse ekspertene har vært en dyrkjøpt erfaring for menneskeheten.

Harris’ mål er å plassere moralske spørsmål ettertrykkelig innenfor rammene av rasjonalitet. Han ønsker seg en verden der moralske spørsmål alltid må avgjøres med referanse til hva som øker velferden hos bevisste vesener. En verden der også argumenter fra gamle bøker vurderes etter denne standarden. Det bør det ikke være så vanskelig å slutte seg til.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert hos Minerva.

Jean-Baptiste Lamarck

Epigenetikken gir et lite stikk til Lamarck, sier Dag O. Hessen i Morgenbladet. Dag og Tid rapporterer om det samme. Men dette er en misforståelse, som Richard Dawkins påpeker i boken The Extended Phenotype fra 1982.

Jean-Baptiste Lamarck tas i denne sammenheng til inntekt for teorien om at arter forandrer seg etter direkte påvirkning fra miljøet. Sjiraffens lange hals oppsto i Lamarcks system fordi den strakk seg etter blader høyt oppe. Dette førte til at halsen ble lengre, og denne halsen ble så arvet av sjiraffens barn. Som motseting står Darwins teori om det naturlige utvalg, der den sjiraffen som tilfeldigvis har litt lengre hals, etterlater flere etterkommere og derigjennom sprer sine gener for lang hals.

Epigenetikk er studiet av arvbare, ikke-genetiske faktorer. Det er nokså nylig blitt kjent at informasjon som ikke ligger i genene også kan overføres til neste generasjon. Denne informasjonen kan igjen påvirkes direkte av miljøet. Det er for eksempel vist at mennesker som gjennomgår lange sultperioder får endrede metyleringsmønstre i sitt DNA, og at dette arves av etterkommere.

Tilsynelatende er dette altså en seier for Lamarck – miljøpåvirkning arves. Men da glemmer man hva Lamarck forsøkte å forklare, nemlig hvordan arter formes sånn at de er tilpasset sitt miljø. Og epigenetiske forandringer kan ikke være adaptive forandringer, fordi det er umulig å forutsi sammenhengen mellom (for eksempel) et metylseringsmønster og et fenotypisk resultat.

Tenk på sjiraffeksempelet. Darwins modell er lett forståelig; her etterlater den sjiraffen som tilfeldigvis har litt lengre hals flere etterkommere. De korthalsede sjiraffene er dårligere tilpassede og fjernes av naturlig seleksjon. Dette forklarer hvordan sjiraffhalser etterhvert endrer seg.

Så til den påståtte ny-Lamarckismen. Her fører det å strekke halsen til at (la oss si) metyleringsmønstrene i halsvirvelcellenes DNA endrer seg. Men hvordan skal de endre seg på riktig måte? Hvordan skal de endre seg sånn at sjiraffen faktisk får lenger hals? For å få til det må det være en forutsigbar sammenheng mellom endringer på det molekylære nivået og det fenotypiske uttrykket. En slik sammenheng finnes ikke, fordi å bygge en organisme er en ekstremt komplisert prosess som ikke kan forutses hvis man bare kjenner startbetingelsene og ikke resultatet.

Epigenetikken bringer altså ikke noe nytt til torgs når det gjelder å forklare adaptiv evolusjon. Den innebærer derimot at DNA ikke er det eneste overføringsmediet for arvbart materiale. Men dette er en mer teknisk debatt enn den Darwin og Lamarck hadde. (Og Darwin selv snakker faktisk om arv av “acquired characteristics” i Artenes opprinnelse.)

At også ikke-genetisk materiale arves er altså ikke noen gjenreisning av Lamarckisme, sånn dette begrepet vanligvis forstås. For at man skal kunne snakke om det må miljøpåvirkning være direkte årsak til adaptive forandringer i en organisme. Med mindre alt vi vet om embryologi er galt er dermed Lamarck fortsatt henvist til idehistoriens skraphaug.

Empirien overrasker. Den viser at psykologiske kjønnsforskjeller er synlige allerede hos spedbarn, og at menn er vesentlig mer interessert i tilfeldig sex enn kvinner. Dataene viser at genetikk betyr mye for intelligens, og at adoptivbarn på mange punkter er likere sine biologiske enn sine sosiale foreldre. Empirien tyder også på at jorden i dag er et fredelig paradis sammenlignet med det slaktehuset den har vært i mye av vår evolusjonære historie.

Har du sett Hjernevask på tv har du fått med deg temaene, men her fylles det på med både dokumentasjon og stringente resonnementer. Boken preges i det hele tatt av en imponerende presisjon tatt i betraktning den løse og ledige stilen. Den sveiper også innom temaer som muligens ble for brennbare for tv-serien. Som det relative fraværet av kvinner i lederstillinger, og voldtekt. Disse temaene er vanskelige å diskutere uten at alle parter respekterer distinksjonen mellom er og bør, og kan ytes mer rettferdighet i en bok.

Hvis du ikke får perspektivet ditt utvidet av å lese denne boken, er du allerede rimelig godt bevandret i evolusjonspsykologi og adferdsgenetikk. Faktisk er det noen dagligdagse temaer som er vanskelig å diskutere med dem som ikke kjenner til de oppsiktsvekkende forskningsfunnene denne boken er full av. Hvem skulle trodd at foreldrepåvirkning er av så liten betydning for barns utvikling? Det er rett og slett merkelig, og på ingen måte i tråd med våre intuisjoner. Småbarnsforeldre er stort sett overbeviste om at det minste feilskjær kan få katastrofale konsekvenser. Så viser det seg at det er bedre å vokse opp i en dysfunksjonell familie i et bra nabolag enn i en velfungerende familie i et dårlig strøk. Høh.

Forskjeller i gjennomsnittlig intelligens mellom folkegrupper er selvfølgelig det mest eksplosive stoffet. Askenasiske jøder har i snitt en IQ på 112, mens det tilsvarende tallet for afroamerikanere er 85. Eia og Ihle understreker, som så mange andre, at gruppeforskjeller ikke sier noe om enkeltindivider. Men er nå dette så sikkert, blir jeg sittende å lure på. For vi snakker potensielt om cirka to standardavviks forskjell mellom askenasiske jøder og afroamerikanere. Det skulle i så fall bety (og poenget er det samme med litt andre tall), at noe sånt som 95 % av askenasiske jøder har en høyere IQ enn en gjennomsnittlig afroamerikaner. Hvis dette skulle stemme, kan man fortsatt påstå at det er helt irrelevant på individnivå? Jeg argumenterer selvfølgelig ikke for at det burde være relevant, tvert imot, men hvis gruppeforskjellene blir dramatiske nok er de jo i prinsippet også informative for enkeltpersoner. Dermed slipper vi kanskje ikke helt unna en mer grunnleggende etisk diskusjon om denne typen forskning.

Uansett vet vi, som Eia og Ihle påpeker, fortsatt lite om hvor mye av dette som eventuelt skyldes genetiske forskjeller. I tillegg får man trøste seg med at nordmenns gjennomsnitts-IQ har økt med 15 poeng på 30 år (sesjonsdata med samme tester). I afrikanske land har man sett like dramatiske byks.

Eia og Ihle startet i utgangspunktet en debatt om arv og miljø. Om hvordan sentrale fagmiljøer med betydelig politisk innflytelse i årtier konsekvent har sett bort fra det som ofte er den viktigste forklaringen på hvorfor vi mennesker blir som vi blir. Samtidig har debatten etter hvert favnet bredere. Den har kommet til å handle vel så mye om kvaliteten på norsk samfunnsforskning. For selv om motstanden mot biologi åpenbart har hatt ideologiske røtter, etterlater Hjernevask et klart inntrykk av at det ikke er hele forklaringen.

Mye av forskningen som Eia og Ihle presenterte for ledende norske samfunnsforskere var tilsynelatende helt ukjent for dem, til tross for den åpenbare faglige relevansen. Og i den grad det har kommet fagkritikk etterpå har ikke denne akkurat imponert, for å si det forsiktig. Så kanskje snakker vi ikke først og fremst om forblindede ideologer, men om faglig utdaterte forskere som har fått holde på uforstyrret i sin egen lille bakevje. Synsere som har hatt klippekort hos politikere og medier, uten at noen har gått dem etter i sømmene. Forskere som nesten ikke publiserer, og når de først publiserer er ingen andre forskere interesserte.

Én liten katt har vært riktig uheldig og blitt overkjørt av alle trailerens 18 hjulsett. Jørgen Lorentzen, kjønnsmystiker og gjennomgangsfigur i både tv-serien og boken, har kjempet en heroisk, om enn til tider grovt uetterrettelig, kamp for sine synspunkter. Omtrent alene har han forsvart tanken om at kjønnsforskjeller er det samme som kjønnsorganforskjeller. Men det som lett glemmes er at dette ikke er Lorentzens private doktrine, det er hovedsporet i kjønnsforskningen. (Lorentzen har tross alt skrevet læreboken.) At så få kjønnsforskere har gitt ham støtte sier mest om manglende kollegialitet der i gården, som når Harriet Bjerrum Nielsen hevder at hun ikke har kompetanse til å vurdere Lorentzens forskning, til tross for at de skriver artikler sammen. Kanskje slipper Senter for tverrfaglig kjønnsforskning unna med å lesse dette over på Lorentzen. Det vil være blodig urett, ikke minst mot Lorentzen.

Det vil også være en skandale hvis Hjernevask ikke får konsekvenser for finansiering av norsk samfunnsforskning. Forskningsrådet har bevilget minst 114 millioner bare til kjønnsforskning i perioden 2001-2013. Hvor mye som brukes på like slett forskning innen sosiologi, sosialantropologi, pedagogikk og kriminologi er et stort og ubehagelig mysterium.

Men dårlig forskning har kostnader utover de rent finansielle. Selv om det naturligvis er underholdende å høre kjønnsforskernes virkelighetsfjerne teorier om kjønn og seksualitet, er det også en fare for at noen tar dem alvorlig. Eia og Ihles bok åpner med den hjerteskjærende historien om Viktor, gutten som ble født med en underutviklet penis, kjønnsoperert og oppdratt som jente. Denne praksisen var basert blant annet på forskning gjort av psykologen og gender-teoretikeren John Money, som syntes å vise at kjønn bare var en sosial konstruksjon, og at man dermed kunne legge begrenset vekt på et barns egentlige kjønn. Resultatet var at rundt 15 000 barn ble operert på denne måten, også i Norge. Money var imidlertid en sjarlatan som så det han ville se, og mange av de kjønnsopererte barna fikk  alvorlige psykiske problemer av å bli tvunget inn i feil kjønn. Dårlig forskning koster.

Dessverre har det samfunnsvitenskapelige establishmentet til dels lykkes med å få debatten til å handle om alt annet enn de åpenbare kvalitetsproblemene Hjernevask har satt fingeren på. Som den journalistiske etikken, Eia og Ihles påståtte ”agenda” og hvorvidt Jørgen Lorentzen er blitt kryssklippet. Når man leser boken blir det klart hvor urimelige disse angrepene har vært. Det er åpenbart at Eia og Ihle har hatt en agenda, men den kan best beskrives som å få viktig forskning frem i lyset, og å avsløre hvor virkelighetsfjern deler av norsk akademia er. Dette burde være på alles ”agenda”, ikke minst forskernes egen. I stedet må altså reell fagfellekritikk outsources til NRK. Tungvektere som Ottar Brox tilstår på sin side å ha gjennomskuet sludderet, men har ikke orket oppgjøret.

Det har krevd betydelig journalistisk kløkt å få klart frem de reelle motsetningene i denne debatten. Det er så lett for sosialkonstruktivister å uttale seg i generelle ordelag om hvor positive de er til biologi og hvor opptatte de er av tverrfaglighet! Kjønnsforskernes eneste ærend er tilsynelatende å advare mot gammeldags og dårlig forskning, og hvem kan være mot det? Dette er intet mindre enn et intellektuelt bedrageri, men å klare å formidle dette til 600 000 nordmenn i beste sendetid må sies å være en tv-faglig bragd.

Når man snakker om at noe er ”vanskelig å overvurdere” trekker jeg alltid på smilebåndet. Det er ikke vanskelig å overvurdere ting! Jeg kunne for eksempel sammenlignet Hjernevask med universets begynnelse eller oppdagelsen av antibiotika – det hadde definitivt vært overvurderinger. Når det er sagt vil jeg driste meg til å påstå at det faktisk ikke er så lett å overvurdere betydningen av Hjernevask for norsk samfunnsdebatt. Med ett velrettet roundhouse kick har Eia og Ihle flyttet debatten lenger enn noen hadde kunnet håpe på forhånd.

Beklageligvis er nok Eia og Ihles muligheter til å fortsette sin gravende journalistikk nå noe innskrenkede. Derfor frykter jeg at vi ikke får se en sesong to av Hjernevask, som for eksempel retter et kritisk søkelys mot pedagogene. Da bør i så fall andre følge deres uredde eksempel.

Født sånn eller blitt sånn er en viktig og velskrevet bok. Les den og få en balansert introduksjon til et villnis av essensiell, forskningsbasert menneskekunnskap. Og synes du evolusjonspsykologer bare forteller eventyr om steinalderen, og at de som snakker om rase er halvnazister? Les den likevel, så får vi en bedre debatt neste gang.

(Foto: metaldoll / Flickr CC)

Du begynte på Blindern uten å være helt sikker på hva du ville bli. “Kjønn og kultur, ja, det høres jo interessant ut”, tenkte du. Men at det skulle være så vanskelig! Endeløse workshops om semiotikk, ubegripelige forelesninger om Foucault. Og hva er nå egentlig dekonstruksjon?

Vel, ferske kjønnsforsker, her er redningen. Under har vi samlet enkle forklaringer på de mest brukte begrepene og navnene fra moderne kjønnsforskning. Så enten du skal på nok et seminar om kjønnede diskurser eller du vil sikre deg et femtitalls millioner fra Norges forskningsråd, bruk denne listen til å befeste ditt intellektuelle herredømme over kjønnsforskningens forunderlige verden.

Butler. Dette er selveste dronninga. Judith Butler. Hvis man virkelig står fast i skriveprossesen er hun god å ha. La oss si at du holder på med en diskursanalyse av hvordan Lacanianske dikotomier også har en kjønnet, subversiv rolle i heteronormativ semiotikk. Plutselig har du kanskje argumentert deg litt opp i et hjørne. Da kommer JB til unnsetning! Plukk et tilfeldig sitat og bruk det til å oppsummere analysen din. Som Butler ville ha sagt det, “identity is performatively constituted by the very ‘expressions’ that are said to be its results.” Q.E.D.

Dekonstruere. Å bryte ned en tekst for å avsløre hva den egentlig handler om. Brukes dog ofte i veldig utvidet og mindre presis forstand. Alle ting kan egentlig dekonstrueres, ikke bare tekster. Prøv selv! En brødrister? “Brødristeren er en reifikasjon av heteronormativitet i kvinnens tradisjonelle domene: kjøkkenet. Som det er to kjønn, insisterer også brødristerens to åpninger på en kjønnsdikotomiserende diskursiv praksis, med daglig, rituell penetrasjon utført av en gjærbakstfallos.” Å dekonstruere noe betyr på en måte å avdekke den kjønnskonspirasjonen som er alle tings innerste natur. (Men pass deg for Essensialisme, se under.)

Derrida, Jacque. Fransk filosof og obskurantist. Sitat: “I assure you that I never give in to the temptation to be difficult just for the sake of being difficult. That would be too ridiculous.” Ja, det ville virkelig vært for latterlig!

Determinisme. Ideen om at alle menneskelige handlinger er direkte styrt av genenes kommandoer. Henger sammen med troen på at “mennesker” har en “fysisk” “kropp”. Antas å være en utbredt oppfatning innen naturvitenskapen.

Dikotomi. Vanskelig ord for todeling. Smaker av Heteronormativitet, se under.

Diskurs. Favorittordet til så å si alle kjønnsforskere. Har ingen presis betydning, men betyr en slags blanding av debatt/dialog/ideutveksling. I følge Foucault betyr det “an entity of sequences of signs in that they are enouncements (enoncés)”. Skjønner du?

Essensialisme. Troen på at en ting har et innerste vesen. At det for eksempel gir mening å snakke om “kvinnelighet” som sådan. Men hvis verden bare består av språk, hvordan kan noe ha et innerste vesen? Har du tenkt på det, din Cartesianske gris?

Fallos. Betyr egentlig bare penis, men kjønnsforskerne er svake for Freud, så det kan også peke på maskulinitet generelt, penetrasjonen i seksualakten, skulpturer i Frognerparken etc. Fallossentrisitet er ikke noe du vil bli beskyldt for, tro du meg.

Heteronormativitet. Det mentale fengselet heterofile, de-normale-i-anførselstegn, forsøker å tvinge alle andre inn i. En av de store stygge ulvene. Bare overgått i ondskap av Patriarkatet.

Kjønnethet. Et av kjønnsforskningens grunnpremisser er at kjønn gjennomsyrer alt. Så en hvilken som helst ting, for eksempel en diskurs, kan være “kjønnet”. Bare blåøyde heteronormativister har ikke oppdaget at alt er kjønnet. Og at det er Patriarkatet som står bak.

Lacaniansk. Jaque Lacan, Fransk psykoanalytiker-sjarlatan av sjeldent merke. Lacan inkorporerte avansert matematikk i teoriene sine, noe som imponerte postmodernistene stort. Matematikere påpeker at han misforsto det meste av matematikken, men dette har ikke virket negativt inn på hans intellektuelle ettermæle. Siteres fortsatt hyppig av ledende kjønnsforskere.

Makt. Dette burde jo være greit. I utgangspunktet. Men kjønnsforskerne har Foucault i bakhodet når de snakker om makt, og da vet vi bedre enn å tolke det bokstavelig. Foucault mener at makt er et hovedprinsipp for omtrent alle menneskelige relasjoner. Den som har fallos har også vanligvis makten. Selvfølgelig.

Patriarkatet. Å boy. Husker du Sauron, fra Ringenes Herre? Han som sto hele dagen i tårnet sitt og bare tenkte onde, onde tanker? Vel, han kunne godt vært en del av patriarkatet. Patriarkatet er en verdensomspennende organisasjon som lever og ånder for én ting: å holde kvinner tilbake. Patriarketet er grunnen til at jenter leker med dukker, og at det er så få kvinnelige Star Wars-fans. Du må imidlertid ikke gå i den fellen å tro at patriarkatet bare består av menn. På samme måte som ikke alle slavene i USA ville ha sin frihet fordi de hadde slavementalitet, er det mange kvinner som nekter å innse hvordan patriarkatet gjennomsyrer alt. Alt.

Performativitet. Opprinnelig var dette en rimelig presis betegnelse på setninger av typen “Jeg erklærer dere nå for rette ektefolk å være”, altså setninger som utfører en handling i det de blir ytret. Men det var før Judith Butler (se over) kom på banen. Hun definerer det som “den reiterative makten diskursen har til å produsere de fenomener den selv regulerer og begrenser”. Noe som er en syntaktisk korrekt setning.

Post-strukturalisme. Liker du kompliserte og dårlig definerte begreper? Er du en hund etter tykke bøker med ugjennomtrengelig prosa skrevet av gamle, virile franskmenn? Da kan post-strukturalisme være noe for deg. Post-strukturalistene tar mål av seg til å undersøke samfunnets “strukturer” ved å analysere deres “diskursive konstruksjon”. Heldigvis snakker de bare med andre post-strukturalister.

Queer. Queer-teori er en subdisiplin i kjønnsforskningen. De som driver med queer theory er først og fremst opptatt av å vise at seksuell legning bare er en valgfri motesak. Og at homofili er på moten.

Semiotikk. Læren om tegn. Burde i prinsippet vært et interessant fagfelt, men domineres av tåkefyrster som Derrida, Barthes og Baudrillard, og er blottet for mening og innhold utover et komplisert og dårlig definert begrepsapparat. Enda mer imponerende og mindre presist blir det hvis man snakker om “semiotiske felt”.

Sosiobiologi. Sosiobiologien var et storstilt forskningsprogram igangsatt av amerikanske rasehygienikere for endelig å påvise eksistensen av det kvinnelige husmorgenet. Endlösung ved kjøkkenbenken, om du vil.

Referanser

[1] Buxton et al. (2010) Surrealism and the pretextual paradigm of context. Communications from elsewhere

[2] Sokal & Bricmont (1997) Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals’ Abuse of Science

[3] Bolsø (2005) Jorun Solheim og Judith Butler – en refleksjon over åpne kropper og det falliske

[4] Wathne (2009) Ugjennomtrengelig kjønnsforskning, forskning.no

[5] Lorentzen & Mühleisen (2008) Being together – remaking public intimacies, søknad til Norges forskningsråd

[6] Bjerrum Nielsen (2007) Feminisme og psykoanalyse

[7] Anfindsen (2004) Lyssky kjønnsforskning, forskning.no

[8] Dawkins (1998) Postmodernism disrobed, Nature

[9] NIKK (2008) Unik satsing på kjønnsforskning, nikk.no

[10] Lorentzen (2007) Masculinities and the Phenomenology of Men’s Orgasms, Men and Masculinities

Avslappet kjønnsambivalens (Foto: aeneastudio / Flickr CC)

På tross av dystre spådommer imponerer Harald Eia som forskningsjournalist. I sin nye serie Hjernevask formidler han ikke bare viktige samfunnsspørsmål på en underholdende måte, han utøver også en forbilledlig kildekritikk. Første episode tok for seg det såkalte likestillingsparadokset: hvorfor blir fortsatt menn ingeniører og kvinner sykepleiere i verdens mest likestilte land?

Den offisielt aksepterte forklaringen har vi bli fôret i flere tiår nå: vi læres opp til å være tøffe gutter og omsorgsfulle jenter. Kjønnsforskerne Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland fulgte opp denne linjen med kategoriske påstander om at kjønnsforskjeller er ensbetydende med kjønnsorganforskjeller. Alt annet er lært.

Men Eia lar dem ikke slippe så lett. For det er jo ikke sånn at bevisbyrden bare ligger på dem som mener at kjønnsforskjeller også handler om biologi. Å hevde at den dramatiske kjønnssegregeringen i arbeidslivet utelukkende skyldes læring er også en hypotese, noe Lorentzen til slutt måtte medgi.

Dette er gode nyheter. Hvis kjønnsforskerne aksepterer at eksistensen av en biologisk komponent i kjønnsforskjeller er et empirisk spørsmål, er vi et langt skritt videre i debatten. Da er det en forutsetning at forskere ikke slynger ut påstander uten å kunne dokumentere dem. Det gjelder for påstander fra evolusjonspsykologer om at kjønn delvis handler om biologi. Men det gjelder også for påstander fra kjønnsforskere om at kjønn ikkehandler om biologi.

Mener kjønnsforskere at biologi er helt underordnet for å forstå kjønnsforskjeller, så må de underbygge dette med forskning. Og skal man forske på biologiens rolle må man forholde seg til biologi, men kan ikke bare avvise alle biologiske faktorer a priori. Konkret kan dette kanskje bety at Senter for tverrfaglig (!) kjønnsforskning kunne knytte til seg én eneste forsker med naturfaglig bakgrunn? Alternativt får man avstå fra å uttale seg om biologi, for da har man ikke kompetanse på området.

Vi må heller ikke glemme at debatten er fundamentalt asymmetrisk. Evolusjonspsykologer vil aldri drømme om å bestride at kultur er helt avgjørende for å forstå kjønnsforskjeller. Debatten handler altså ikke om hvorvidt biologi forklarer 0 prosent eller 100 prosent, den handler om hvorvidt biologi forklarer “ca 0 null prosent” (kjønnsforskerne) eller “mer enn 0 prosent” (evolusjonspsykologene). Noen ganger spiller biologi en stor rolle, andre ganger mindre; dette er evolusjonspsykologiens moderate utgangspunkt.

Hvis debatten om kjønnsforskjeller bare kunne blitt et spørsmål om kvalitet på forskning hadde vi vært inne i et meget konstruktivt spor. Dessverre har prominente kjønnsforskere konsekvent møtt forskning som ikke passer i deres verdensbilde med politisert mistenkeliggjøring. Første episode av Hjernevask satte dette i skarpt relieff. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Dette innlegget ble også publisert på forskning.no.

Et rotterace uten ende (Foto: Flickr/Nebbish1)

For noen år siden satt jeg på flyet fra Paris til Rio de Janeiro. Det er en ganske lang flytur, og jeg bestemte meg etter hvert for å se på en film. Jeg skrudde på tv-skjermen i stolsetet foran meg, og oppdaget til min store skrekk at bildet var utydelig og flimrende.

Hittil en ganske ordinær flytur, med andre ord. Men så gjorde jeg en interessant observasjon i mitt eget mobile psykologilaboratorium – mitt eget hode. Før jeg kunne tenke over saken kastet jeg nemlig et raskt blikk rundt meg for å se om de andre passasjerenes tv-er fungerte like dårlig. Og like raskt som irritasjonen over at jeg hadde fått en dårlig tv oppsto, forsvant den igjen som dugg for solen da jeg innså at alle andre var i samme posisjon. Alle hadde dårlige tv-er, ikke bare meg! Puh!

Dette fenomenet har en interessant parallell innen spillteori, i det såkalte Ultimatumspillet. Reglene er som følger. To spillere får utdelt en sum med penger. Spiller 1 kan bestemme hvordan pengene skal fordeles dem imellom. Spiller 2 kan ikke påvirke fordelingen, men han kan takke ja eller nei til pengene. Takker han nei, får hverken Spiller 1 eller 2 noen ting. Spillet spilles bare én gang, så Spiller 2 kan ikke hevne et dårlig oppgjør.

La oss si at de får utdelt 100 kroner. I henhold til tradisjonell økonomisk teori burde Spiller 1 bestemme at Spiller 2 får ett øre, mens han beholder 99 kroner og 99 øre. Spiller 1 prøver å maksimere egen nytte, og burde gi seg selv mest mulig. Spiller 2 burde akseptere dette tilbudet, for ett øre er bedre enn ingenting.

I praksis er det ikke det som skjer. Det er ganske stor variasjon fra kultur til kultur, men ofte tilbyr Spiller 1 en 50/50-deling, stikk i strid med teorier om økonomisk rasjonalitet. Spiller 2 nekter ofte å akseptere tilbud på mindre enn 20 %, og går dermed glipp av “gratis” penger. Av økonomer har dette blitt fremstilt som et slags mysterium.

Men det den flimrende tv-skjermen og Ultimatumspillet har til felles er at de illustrerer hvor likegyldige vi mennesker er til absolutte størrelser. Vi er uforbederlige relativister, tilsynelatende i strid med all logikk. Hvorfor var det relevant for meg hvor dårlige tv-skjermene til mine medpassasjerer var – min opplevelse ville jo være like dårlig uansett?

Biologiske vesener er relativister, og det med god grunn. Kroppen stiller noen absolutte minimumskrav, men utover det må måloppnåelse alltid sees i sammenheng med hva dine konkurrenter har oppnådd. Det er fantastisk å ha fått tre barn, men hvis artsfrendene dine får fem barn hver er genene dine borte om noen få generasjoner.

La oss tenke oss at spillerne i Ultimatumspillet bor i en liten landsby. Spiller 1 tilbyr å dele pengene 90/10 i sin favør. Spiller 2 kan da velge mellom å bidra til å gjøre naboen sin ni ganger rikere enn ham selv, eller å opprettholde status quo. Tenk deg at begge spillerne er ugifte menn, og det er et begrenset antall attraktive kvinner i landsbyen. Blir det lettere for Spiller 2 å finne en kone hvis han aksepterer tilbudet? Han får litt mer penger, men sammenlignet med Spiller 1 er han plutselig en fattiglus! Og fattigluser står som kjent ikke høyt i kurs hos kvinner.

Den biologiske relativismen har flere interessante implikasjoner. Den forklarer hvorfor folk i vestlige samfunn ikke har blitt nevneverdig lykkeligere på 50 år, selv om man har mangedoblet kjøpekraft og fått tilgang til et utall nye goder. Den forklarer også hvorfor lykke i seg selv er en flyktig følelse; en lykkelig organisme er en organisme som ikke streber etter å vinne over naboene.

Som gjenstand for evolusjon er vi mennesker fastlåst i et evig kappløp med hverandre. Vi kan aldri få høy nok status eller bli rike nok. Dette er ikke fordi vi er grådige, for fattige og rike stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet: er jeg rikere enn de andre?

Dette innlegget ble også publisert på Psykologibloggen.no.

Vellykket produkt av evolusjon (Foto: Kevin Law)

Leoparden er kanskje det vakreste dyret i Afrika, hunnkjønn av arten Homo sapiens unntatt. Smidig, velproporsjonert og med dekorative flekker er det ikke rart at designguruene i Apple har lagt sin elsk på dette dyret og oppkalt operativsystemet sitt etter det.

Leoparden kan skjelnes fra geparden blant annet ved å se på flekkene. Gepardens flekker er jevnt fordelt, mens leopardens flekker sitter sammen i klynger som nesten ser ut som håndavtrykk. Rudyard Kipling tok utgangspunkt i dette mønsteret da han skrev historien om hvordan leoparden fikk flekkene sine i boken Just So Stories, utgitt i 1902. I en fabel som hadde skapt rabalder i dag får vi vite at Etiopieren ga leoparden flekkene sine ved å male med farge han hadde til overs fra sin egen hud.

Nylig var jeg på et foredrag i regi av CEES i anledning Artenes opprinnelses 150-årsjubileum. Temaet var Darwins innflytelse på samfunnsvitenskapene. Foredragsholderen konkluderte med at Darwin hadde hatt minimal innflytelse på samfunnsvitenskapene, og i den grad han hadde hatt innflytelse var den stort sett skadelig. (Et visst unntak ble dog gjort for Eilert Sundts arbeider om båtbygging tidlig i 1860-årene.)

Problemet er, ble det påstått, at de som anvender evolusjonsteorien på mennesker ofte nøyer seg med å finne på en tilsynelatende plausibel hypotese om menneskelig evolusjon uten å bry seg om å teste den noe særlig. Disse hypotesene kan høres tilforlatelige ut, men har omtrent samme vitenskapelige verdi som Kiplings Just So-historier. Vitenskapelige eventyrfortellinger, med andre ord.

Denne kritikken stammer fra den kjente paleontologen Stephen Jay Gould (1978), som var en skarp kritiker av den såkalte sosiobiologien. Gould mente at siden vi vet lite om sammenhengen mellom genetikk og adferd hos mennesker, og siden mennesker er kulturelle vesener, er det tilnærmet umulig å spore menneskelig adferd tilbake til evolusjonsteoriens prinsipper.

Vitenskapskritikk er alltid kjærkomment. Og få forskere blir utsatt for mer kritikk enn dem som vil anvende Darwins teorier på mennesker. Problemet med Just So-argumentet er at det som forskningskritikk er overflødig og som vitenskapsfilosofi uholdbart.

Dårlig forskning fortjener naturligvis kritikk. Den vitenskapelige metoden består i at man fremsetter hypoteser som styrkes eller falsifiseres ved hjelp av eksperimenter. Kanskje er sosiobiologer og evolusjonspsykologer dårligere forskere enn andre. Men uansett er Just So-kritikken overflødig: enten har man data som støtter en hypotese (og ekskluderer alternative hypoteser) eller så har man det ikke. Beskyldninger om eventyrfortelling representerer intet nytt intellektuelt bidrag utover en kritikk av utilstrekkelig empiri.

På et mer vitenskapsfilosofisk plan hevdes det at det er prinsipielt umulig å si noe om hvordan evolusjon har påvirket menneskelig adferd og psykologi. For det første vet vi lite om hvordan gener påvirker menneskelig adferd. For det andre er det tilnærmet umulig å skille genetisk og kulturell påvirkning. Selv om dette i prinsippet er interessante spørsmål er de metodologiske problemene så påstått uoverstigelige at hele forskningsfeltet bør oppgis.

Dette er en besynderlig pessimisme på vitenskapens vegne. Hadde vi akseptert tanken om at noen domener er prinsipielt ugjennomtrengelige, ville vi ikke ha nådd langt innenfor genetikk eller kvantefysikk. Noen spørsmål er selvfølgelig mer metodologisk utfordrende enn andre, men Just So-argumentet skjærer alle over én kam. I stedet for å kritisere konkrete forskningsresultater setter man en nedsettende merkelapp på alle som drister seg til å spekulere på de underliggende grunnene til at mennesker oppfører seg som de gjør.

Tar vi Just So-kritikken på alvor gir vi opp noen særdeles interessante mysterier. Hvorfor blir vi deprimerte etter et nederlag? Hvorfor ler vi? Hvorfor oppfører vi oss ofte altruistisk? Dette er spørsmål som bare kan besvares fullgodt i et evolusjonært lys, ikke minst fordi vi finner lignende adferd hos andre primater. Det betyr ikke at vi skal besvare disse spørsmålene ved å spekulere på hvordan evolusjonen “må ha virket”. Men å avskrive disse spørsmålene som uløselige vitner om en mangel på nysgjerrighet. Og det er i hvert fall uvitenskapelig.

Dette innlegget ble også publisert på forskning.no.

Fra bildesamlingen "Bird or barrister" (Foto: Flickr/cookipediachef)

Evolusjonspsykologer mener at Darwins teorier kan anvendes på menneskelig psykologi og adferd. Alle er enige om at evolusjonen har formet ben, armer og lever. Det er heller ikke kontroversielt å mene at hjernen er et produkt av evolusjon. Men evolusjonspsykologer mener at også psykologien vår er et produkt av evolusjon. På samme måte som ben og armer er evolusjonære tilpasninger, har vi også psykologiske tilpasninger.

Et klassisk eksempel er vår aversjon mot incest. At vi ikke får barn med nære biologiske slektninger er evolusjonært sett like viktig som å ha god leverfunksjon, og det er ingen grunn til å sette et prinsipielt skille mellom kroppslige og psykologiske tilpasninger.

Dessverre er det mange som fortsatt ser på Darwin med mistenksomhet. Darwin er for mange synonymt med sosialdarwinisme, et filosofisk forsvar for den sterkestes rett. Denne doktrinen hadde lite med Darwins lære å gjøre, men han oppfattes derfor feilaktig som en som mener at naturens orden skal være normgivende for mennesker. I dagligtale er til og med ordet Darwinisme blitt et synonym for “alles kamp mot alle”.

Bedre ble det heller ikke da Richard Dawkins utga boken The Selfish Gene i 1976. Budskapet i boken er at det er en nyttig abstraksjon å se på gener som om de er egoistiske, fordi naturlig seleksjon etter hvert vil fjerne gener som ikke sørger for å spre seg selv, om nødvendig på andres bekostning. I tillegg viste Dawkins at organismer i en viss forstand bare er genenes “farkoster” i deres egoistiske kamp for mest mulig utbredelse.

Følger det så av evolusjonsteorien at vi mennesker egentlig er egoister? At selv om vi innimellom kanskje gjør uselviske handlinger, så er vi dypest sett egoister fordi vi i hemmelighet regner med å få noe tilbake?

For å svare på dette må vi skille mellom individuell og genetisk egoisme.

La oss ta det enkleste først: genetisk egoisme. Som Dawkins påpekte selekteres gener utfra den effekten de har på egen spredning. Et gen som ikke sørger for å spre seg selv mest mulig, vil etter hvert fjernes fra genbassenget. Så gener er dermed dypt egoistiske, nærmest per definisjon. (Det betyr imidlertid ikke at ikke gener samarbeider seg imellom. Tvert imot må alle gener virke i samspill med alle andre gener for å ha en sjanse til å lage en organisme som er levedyktig. Gener samarbeider så lenge det er i deres interesse, og det er det stort sett.)

Genene produserer organismer som bidrar til å oppfylle genenes “mål”: mest mulig spredning. Genene er imidlertid ikke opptatt av én enkelt organismes ve og vel. Genene tenker bare på seg selv, og er likegyldige til om de er i én kropp eller en annen. Dermed får vi det som kalles familiealtruisme: genene produserer organismer som er villige til å ofre seg for familiemedlemmer fordi de derigjennom kan spre seg mer effektivt.

Genetisk sett er vi altså egoister, i den forstand at vi er skapt av gener som kun tenker på seg selv.

Individuell egoisme er litt mer komplisert. Det er åpenbart at både mennesker og dyr iblant oppfører seg uselvisk. Et eksempel er en mor som gir sitt barn brystmelk. Kan dette sies å være en egoistisk handling? I så fall må moren få mer tilbake enn hun gir. Man kan kanskje si at moren får tilfredsstilt sin morskjærlighet. Hvorvidt du vil klassifisere dette som egoisme er opp til deg, men jeg vil påpeke at hvis absolutt alt defineres som egoisme mister ordet mye av sin betydning. Jeg velger å se på morskjærlighet som en uselvisk handling.

Men glemmer man da at en mor jo har en genetisk interesse av at barnet overlever? Ergo er hun jo ikke altruist, for dypest sett vil hun bare spre genene sine?

Dette er en feilslutning som skyldes at man blander sammen gen-nivået og individnivået. Gener er egoistiske, men genene er ikke en slags underbevissthet. Genene må spre seg indirekte ved å “programmere” organismer til å opptre i genenes interesse. Det betyr imidlertid ikke at man på noen måte er bevisst genenes mål.

Genene motiverer organismene ved å gi dem lystfølelser knyttet til bestemte aktiviteter, og det er dette som blir organismenes mål. En individuell organisme har ingen interesse av å spre genene sine som sådan. Dette illustreres ved at oppfinnelsen av prevensjonsmidler ikke har lagt noen demper på menneskers sexlyst. Organismer bryr seg om følelser, ikke gener.

Genetisk egoisme innebærer dermed ikke individuell egoisme. Naturlig seleksjon vil tvert imot selektere for individuell altruisme hvis dette medfører flere barn. Skoleeksempelet er foreldreinvestering. Et annet er gjensidig altruisme – det vi mennesker kaller vennskap. Evolusjonen skaper altså ikke bare egoistiske individer, men også kjærlige foreldre og gode venner.

Dette innlegget ble også publisert på Psykologibloggen.