”Du har hørt det før”, er en vending som går igjen i Harald Eia og Ole-Martin Ihles bokoppfølger til Hjernevask-serien, Født sånn eller blitt sånn. Du har hørt det før: At jenter leker med dukker på grunn av en kynisk leketøysindustri. At hjem med bokhyller produserer nye generasjoner av lesehester. At kvinner undertrykkes av en viktoriansk seksualmoral. Og at vi lever i den mest voldelige tidsalder verden har sett. Men bi litt, sier Eiha og Ihle, er det egentlig sånn? Hva sier forskningen, og viktigere, hva sier empirien?

Empirien overrasker. Den viser at psykologiske kjønnsforskjeller er synlige allerede hos spedbarn, og at menn er vesentlig mer interessert i tilfeldig sex enn kvinner. Dataene viser at genetikk betyr mye for intelligens, og at adoptivbarn på mange punkter er likere sine biologiske enn sine sosiale foreldre. Empirien tyder også på at jorden i dag er et fredelig paradis sammenlignet med det slaktehuset den har vært i mye av vår evolusjonære historie.

Har du sett Hjernevask på tv har du fått med deg temaene, men her fylles det på med både dokumentasjon og stringente resonnementer. Boken preges i det hele tatt av en imponerende presisjon tatt i betraktning den løse og ledige stilen. Den sveiper også innom temaer som muligens ble for brennbare for tv-serien. Som det relative fraværet av kvinner i lederstillinger, og voldtekt. Disse temaene er vanskelige å diskutere uten at alle parter respekterer distinksjonen mellom er og bør, og kan ytes mer rettferdighet i en bok.

Hvis du ikke får perspektivet ditt utvidet av å lese denne boken, er du allerede rimelig godt bevandret i evolusjonspsykologi og adferdsgenetikk. Faktisk er det noen dagligdagse temaer som er vanskelig å diskutere med dem som ikke kjenner til de oppsiktsvekkende forskningsfunnene denne boken er full av. Hvem skulle trodd at foreldrepåvirkning er av så liten betydning for barns utvikling? Det er rett og slett merkelig, og på ingen måte i tråd med våre intuisjoner. Småbarnsforeldre er stort sett overbeviste om at det minste feilskjær kan få katastrofale konsekvenser. Så viser det seg at det er bedre å vokse opp i en dysfunksjonell familie i et bra nabolag enn i en velfungerende familie i et dårlig strøk. Høh.

Forskjeller i gjennomsnittlig intelligens mellom folkegrupper er selvfølgelig det mest eksplosive stoffet. Askenasiske jøder har i snitt en IQ på 112, mens det tilsvarende tallet for afroamerikanere er 85. Eia og Ihle understreker, som så mange andre, at gruppeforskjeller ikke sier noe om enkeltindivider. Men er nå dette så sikkert, blir jeg sittende å lure på. For vi snakker potensielt om cirka to standardavviks forskjell mellom askenasiske jøder og afroamerikanere. Det skulle i så fall bety (og poenget er det samme med litt andre tall), at noe sånt som 95 % av askenasiske jøder har en høyere IQ enn en gjennomsnittlig afroamerikaner. Hvis dette skulle stemme, kan man fortsatt påstå at det er helt irrelevant på individnivå? Jeg argumenterer selvfølgelig ikke for at det burde være relevant, tvert imot, men hvis gruppeforskjellene blir dramatiske nok er de jo i prinsippet også informative for enkeltpersoner. Dermed slipper vi kanskje ikke helt unna en mer grunnleggende etisk diskusjon om denne typen forskning.

Uansett vet vi, som Eia og Ihle påpeker, fortsatt lite om hvor mye av dette som eventuelt skyldes genetiske forskjeller. I tillegg får man trøste seg med at nordmenns gjennomsnitts-IQ har økt med 15 poeng på 30 år (sesjonsdata med samme tester). I afrikanske land har man sett like dramatiske byks.

Eia og Ihle startet i utgangspunktet en debatt om arv og miljø. Om hvordan sentrale fagmiljøer med betydelig politisk innflytelse i årtier konsekvent har sett bort fra det som ofte er den viktigste forklaringen på hvorfor vi mennesker blir som vi blir. Samtidig har debatten etter hvert favnet bredere. Den har kommet til å handle vel så mye om kvaliteten på norsk samfunnsforskning. For selv om motstanden mot biologi åpenbart har hatt ideologiske røtter, etterlater Hjernevask et klart inntrykk av at det ikke er hele forklaringen.

Mye av forskningen som Eia og Ihle presenterte for ledende norske samfunnsforskere var tilsynelatende helt ukjent for dem, til tross for den åpenbare faglige relevansen. Og i den grad det har kommet fagkritikk etterpå har ikke denne akkurat imponert, for å si det forsiktig. Så kanskje snakker vi ikke først og fremst om forblindede ideologer, men om faglig utdaterte forskere som har fått holde på uforstyrret i sin egen lille bakevje. Synsere som har hatt klippekort hos politikere og medier, uten at noen har gått dem etter i sømmene. Forskere som nesten ikke publiserer, og når de først publiserer er ingen andre forskere interesserte.

Én liten katt har vært riktig uheldig og blitt overkjørt av alle trailerens 18 hjulsett. Jørgen Lorentzen, kjønnsmystiker og gjennomgangsfigur i både tv-serien og boken, har kjempet en heroisk, om enn til tider grovt uetterrettelig, kamp for sine synspunkter. Omtrent alene har han forsvart tanken om at kjønnsforskjeller er det samme som kjønnsorganforskjeller. Men det som lett glemmes er at dette ikke er Lorentzens private doktrine, det er hovedsporet i kjønnsforskningen. (Lorentzen har tross alt skrevet læreboken.) At så få kjønnsforskere har gitt ham støtte sier mest om manglende kollegialitet der i gården, som når Harriet Bjerrum Nielsen hevder at hun ikke har kompetanse til å vurdere Lorentzens forskning, til tross for at de skriver artikler sammen. Kanskje slipper Senter for tverrfaglig kjønnsforskning unna med å lesse dette over på Lorentzen. Det vil være blodig urett, ikke minst mot Lorentzen.

Det vil også være en skandale hvis Hjernevask ikke får konsekvenser for finansiering av norsk samfunnsforskning. Forskningsrådet har bevilget minst 114 millioner bare til kjønnsforskning i perioden 2001-2013. Hvor mye som brukes på like slett forskning innen sosiologi, sosialantropologi, pedagogikk og kriminologi er et stort og ubehagelig mysterium.

Men dårlig forskning har kostnader utover de rent finansielle. Selv om det naturligvis er underholdende å høre kjønnsforskernes virkelighetsfjerne teorier om kjønn og seksualitet, er det også en fare for at noen tar dem alvorlig. Eia og Ihles bok åpner med den hjerteskjærende historien om Viktor, gutten som ble født med en underutviklet penis, kjønnsoperert og oppdratt som jente. Denne praksisen var basert blant annet på forskning gjort av psykologen og gender-teoretikeren John Money, som syntes å vise at kjønn bare var en sosial konstruksjon, og at man dermed kunne legge begrenset vekt på et barns egentlige kjønn. Resultatet var at rundt 15 000 barn ble operert på denne måten, også i Norge. Money var imidlertid en sjarlatan som så det han ville se, og mange av de kjønnsopererte barna fikk  alvorlige psykiske problemer av å bli tvunget inn i feil kjønn. Dårlig forskning koster.

Dessverre har det samfunnsvitenskapelige establishmentet til dels lykkes med å få debatten til å handle om alt annet enn de åpenbare kvalitetsproblemene Hjernevask har satt fingeren på. Som den journalistiske etikken, Eia og Ihles påståtte ”agenda” og hvorvidt Jørgen Lorentzen er blitt kryssklippet. Når man leser boken blir det klart hvor urimelige disse angrepene har vært. Det er åpenbart at Eia og Ihle har hatt en agenda, men den kan best beskrives som å få viktig forskning frem i lyset, og å avsløre hvor virkelighetsfjern deler av norsk akademia er. Dette burde være på alles ”agenda”, ikke minst forskernes egen. I stedet må altså reell fagfellekritikk outsources til NRK. Tungvektere som Ottar Brox tilstår på sin side å ha gjennomskuet sludderet, men har ikke orket oppgjøret.

Det har krevd betydelig journalistisk kløkt å få klart frem de reelle motsetningene i denne debatten. Det er så lett for sosialkonstruktivister å uttale seg i generelle ordelag om hvor positive de er til biologi og hvor opptatte de er av tverrfaglighet! Kjønnsforskernes eneste ærend er tilsynelatende å advare mot gammeldags og dårlig forskning, og hvem kan være mot det? Dette er intet mindre enn et intellektuelt bedrageri, men å klare å formidle dette til 600 000 nordmenn i beste sendetid må sies å være en tv-faglig bragd.

Når man snakker om at noe er ”vanskelig å overvurdere” trekker jeg alltid på smilebåndet. Det er ikke vanskelig å overvurdere ting! Jeg kunne for eksempel sammenlignet Hjernevask med universets begynnelse eller oppdagelsen av antibiotika – det hadde definitivt vært overvurderinger. Når det er sagt vil jeg driste meg til å påstå at det faktisk ikke er så lett å overvurdere betydningen av Hjernevask for norsk samfunnsdebatt. Med ett velrettet roundhouse kick har Eia og Ihle flyttet debatten lenger enn noen hadde kunnet håpe på forhånd.

Beklageligvis er nok Eia og Ihles muligheter til å fortsette sin gravende journalistikk nå noe innskrenkede. Derfor frykter jeg at vi ikke får se en sesong to av Hjernevask, som for eksempel retter et kritisk søkelys mot pedagogene. Da bør i så fall andre følge deres uredde eksempel.

Født sånn eller blitt sånn er en viktig og velskrevet bok. Les den og få en balansert introduksjon til et villnis av essensiell, forskningsbasert menneskekunnskap. Og synes du evolusjonspsykologer bare forteller eventyr om steinalderen, og at de som snakker om rase er halvnazister? Les den likevel, så får vi en bedre debatt neste gang.