Rekonstruksjon av Sahelanthropus tchadensis av John Gurche. Levde for 6-7 millioner år siden, og er en mulig felles stamfar for mennesker og sjimpanser.

Studentersamfunnet ved Universitetet i Bergen var så hyggelige å invitere meg til å fortelle litt om evolusjonspsykologi for ferske psykologistudenter og andre interesserte. (Etter meg hadde kriminolog og drapsforsker Vibeke Ottesen et fengslende (no pun intended) foredrag om hvordan evolusjonsteori kan belyse drap i nære relasjoner.)

Som et lite eksperiment laget jeg presentasjonen min i Prezi. Det krevde en god del mer forberedelse enn å bruke Keynote, men resultatet ble muligens litt mer spennende. I alle fall fikk jeg noen hyggelige kommentarer som tydet på det.

I tilfelle noen skulle finne en pervers glede i å gjenoppleve foredraget, så legger jeg det ved her.

Dette var introduksjonsbøkene jeg anbefalte:

Steven Pinker: How the mind works

Richard Dawkins: The selfish gene

Geoffrey Miller: The mating mind

Iver Mysterud: Mennesket og moderne evolusjonsteori

Sistnevnte er, med sine 1255 sider, knapt noen introduksjonsbok, og er mest aktuell hvis du er seriøst interessert i faget. Da er den til gjengjeld en meget verdifull ressurs.

Jean-Baptiste Lamarck

Epigenetikken gir et lite stikk til Lamarck, sier Dag O. Hessen i Morgenbladet. Dag og Tid rapporterer om det samme. Men dette er en misforståelse, som Richard Dawkins påpeker i boken The Extended Phenotype fra 1982.

Jean-Baptiste Lamarck tas i denne sammenheng til inntekt for teorien om at arter forandrer seg etter direkte påvirkning fra miljøet. Sjiraffens lange hals oppsto i Lamarcks system fordi den strakk seg etter blader høyt oppe. Dette førte til at halsen ble lengre, og denne halsen ble så arvet av sjiraffens barn. Som motseting står Darwins teori om det naturlige utvalg, der den sjiraffen som tilfeldigvis har litt lengre hals, etterlater flere etterkommere og derigjennom sprer sine gener for lang hals.

Epigenetikk er studiet av arvbare, ikke-genetiske faktorer. Det er nokså nylig blitt kjent at informasjon som ikke ligger i genene også kan overføres til neste generasjon. Denne informasjonen kan igjen påvirkes direkte av miljøet. Det er for eksempel vist at mennesker som gjennomgår lange sultperioder får endrede metyleringsmønstre i sitt DNA, og at dette arves av etterkommere.

Tilsynelatende er dette altså en seier for Lamarck – miljøpåvirkning arves. Men da glemmer man hva Lamarck forsøkte å forklare, nemlig hvordan arter formes sånn at de er tilpasset sitt miljø. Og epigenetiske forandringer kan ikke være adaptive forandringer, fordi det er umulig å forutsi sammenhengen mellom (for eksempel) et metylseringsmønster og et fenotypisk resultat.

Tenk på sjiraffeksempelet. Darwins modell er lett forståelig; her etterlater den sjiraffen som tilfeldigvis har litt lengre hals flere etterkommere. De korthalsede sjiraffene er dårligere tilpassede og fjernes av naturlig seleksjon. Dette forklarer hvordan sjiraffhalser etterhvert endrer seg.

Så til den påståtte ny-Lamarckismen. Her fører det å strekke halsen til at (la oss si) metyleringsmønstrene i halsvirvelcellenes DNA endrer seg. Men hvordan skal de endre seg på riktig måte? Hvordan skal de endre seg sånn at sjiraffen faktisk får lenger hals? For å få til det må det være en forutsigbar sammenheng mellom endringer på det molekylære nivået og det fenotypiske uttrykket. En slik sammenheng finnes ikke, fordi å bygge en organisme er en ekstremt komplisert prosess som ikke kan forutses hvis man bare kjenner startbetingelsene og ikke resultatet.

Epigenetikken bringer altså ikke noe nytt til torgs når det gjelder å forklare adaptiv evolusjon. Den innebærer derimot at DNA ikke er det eneste overføringsmediet for arvbart materiale. Men dette er en mer teknisk debatt enn den Darwin og Lamarck hadde. (Og Darwin selv snakker faktisk om arv av “acquired characteristics” i Artenes opprinnelse.)

At også ikke-genetisk materiale arves er altså ikke noen gjenreisning av Lamarckisme, sånn dette begrepet vanligvis forstås. For at man skal kunne snakke om det må miljøpåvirkning være direkte årsak til adaptive forandringer i en organisme. Med mindre alt vi vet om embryologi er galt er dermed Lamarck fortsatt henvist til idehistoriens skraphaug.

(Foto: metaldoll / Flickr CC)

Du begynte på Blindern uten å være helt sikker på hva du ville bli. “Kjønn og kultur, ja, det høres jo interessant ut”, tenkte du. Men at det skulle være så vanskelig! Endeløse workshops om semiotikk, ubegripelige forelesninger om Foucault. Og hva er nå egentlig dekonstruksjon?

Vel, ferske kjønnsforsker, her er redningen. Under har vi samlet enkle forklaringer på de mest brukte begrepene og navnene fra moderne kjønnsforskning. Så enten du skal på nok et seminar om kjønnede diskurser eller du vil sikre deg et femtitalls millioner fra Norges forskningsråd, bruk denne listen til å befeste ditt intellektuelle herredømme over kjønnsforskningens forunderlige verden.

Butler. Dette er selveste dronninga. Judith Butler. Hvis man virkelig står fast i skriveprossesen er hun god å ha. La oss si at du holder på med en diskursanalyse av hvordan Lacanianske dikotomier også har en kjønnet, subversiv rolle i heteronormativ semiotikk. Plutselig har du kanskje argumentert deg litt opp i et hjørne. Da kommer JB til unnsetning! Plukk et tilfeldig sitat og bruk det til å oppsummere analysen din. Som Butler ville ha sagt det, “identity is performatively constituted by the very ‘expressions’ that are said to be its results.” Q.E.D.

Dekonstruere. Å bryte ned en tekst for å avsløre hva den egentlig handler om. Brukes dog ofte i veldig utvidet og mindre presis forstand. Alle ting kan egentlig dekonstrueres, ikke bare tekster. Prøv selv! En brødrister? “Brødristeren er en reifikasjon av heteronormativitet i kvinnens tradisjonelle domene: kjøkkenet. Som det er to kjønn, insisterer også brødristerens to åpninger på en kjønnsdikotomiserende diskursiv praksis, med daglig, rituell penetrasjon utført av en gjærbakstfallos.” Å dekonstruere noe betyr på en måte å avdekke den kjønnskonspirasjonen som er alle tings innerste natur. (Men pass deg for Essensialisme, se under.)

Derrida, Jacque. Fransk filosof og obskurantist. Sitat: “I assure you that I never give in to the temptation to be difficult just for the sake of being difficult. That would be too ridiculous.” Ja, det ville virkelig vært for latterlig!

Determinisme. Ideen om at alle menneskelige handlinger er direkte styrt av genenes kommandoer. Henger sammen med troen på at “mennesker” har en “fysisk” “kropp”. Antas å være en utbredt oppfatning innen naturvitenskapen.

Dikotomi. Vanskelig ord for todeling. Smaker av Heteronormativitet, se under.

Diskurs. Favorittordet til så å si alle kjønnsforskere. Har ingen presis betydning, men betyr en slags blanding av debatt/dialog/ideutveksling. I følge Foucault betyr det “an entity of sequences of signs in that they are enouncements (enoncés)”. Skjønner du?

Essensialisme. Troen på at en ting har et innerste vesen. At det for eksempel gir mening å snakke om “kvinnelighet” som sådan. Men hvis verden bare består av språk, hvordan kan noe ha et innerste vesen? Har du tenkt på det, din Cartesianske gris?

Fallos. Betyr egentlig bare penis, men kjønnsforskerne er svake for Freud, så det kan også peke på maskulinitet generelt, penetrasjonen i seksualakten, skulpturer i Frognerparken etc. Fallossentrisitet er ikke noe du vil bli beskyldt for, tro du meg.

Heteronormativitet. Det mentale fengselet heterofile, de-normale-i-anførselstegn, forsøker å tvinge alle andre inn i. En av de store stygge ulvene. Bare overgått i ondskap av Patriarkatet.

Kjønnethet. Et av kjønnsforskningens grunnpremisser er at kjønn gjennomsyrer alt. Så en hvilken som helst ting, for eksempel en diskurs, kan være “kjønnet”. Bare blåøyde heteronormativister har ikke oppdaget at alt er kjønnet. Og at det er Patriarkatet som står bak.

Lacaniansk. Jaque Lacan, Fransk psykoanalytiker-sjarlatan av sjeldent merke. Lacan inkorporerte avansert matematikk i teoriene sine, noe som imponerte postmodernistene stort. Matematikere påpeker at han misforsto det meste av matematikken, men dette har ikke virket negativt inn på hans intellektuelle ettermæle. Siteres fortsatt hyppig av ledende kjønnsforskere.

Makt. Dette burde jo være greit. I utgangspunktet. Men kjønnsforskerne har Foucault i bakhodet når de snakker om makt, og da vet vi bedre enn å tolke det bokstavelig. Foucault mener at makt er et hovedprinsipp for omtrent alle menneskelige relasjoner. Den som har fallos har også vanligvis makten. Selvfølgelig.

Patriarkatet. Å boy. Husker du Sauron, fra Ringenes Herre? Han som sto hele dagen i tårnet sitt og bare tenkte onde, onde tanker? Vel, han kunne godt vært en del av patriarkatet. Patriarkatet er en verdensomspennende organisasjon som lever og ånder for én ting: å holde kvinner tilbake. Patriarketet er grunnen til at jenter leker med dukker, og at det er så få kvinnelige Star Wars-fans. Du må imidlertid ikke gå i den fellen å tro at patriarkatet bare består av menn. På samme måte som ikke alle slavene i USA ville ha sin frihet fordi de hadde slavementalitet, er det mange kvinner som nekter å innse hvordan patriarkatet gjennomsyrer alt. Alt.

Performativitet. Opprinnelig var dette en rimelig presis betegnelse på setninger av typen “Jeg erklærer dere nå for rette ektefolk å være”, altså setninger som utfører en handling i det de blir ytret. Men det var før Judith Butler (se over) kom på banen. Hun definerer det som “den reiterative makten diskursen har til å produsere de fenomener den selv regulerer og begrenser”. Noe som er en syntaktisk korrekt setning.

Post-strukturalisme. Liker du kompliserte og dårlig definerte begreper? Er du en hund etter tykke bøker med ugjennomtrengelig prosa skrevet av gamle, virile franskmenn? Da kan post-strukturalisme være noe for deg. Post-strukturalistene tar mål av seg til å undersøke samfunnets “strukturer” ved å analysere deres “diskursive konstruksjon”. Heldigvis snakker de bare med andre post-strukturalister.

Queer. Queer-teori er en subdisiplin i kjønnsforskningen. De som driver med queer theory er først og fremst opptatt av å vise at seksuell legning bare er en valgfri motesak. Og at homofili er på moten.

Semiotikk. Læren om tegn. Burde i prinsippet vært et interessant fagfelt, men domineres av tåkefyrster som Derrida, Barthes og Baudrillard, og er blottet for mening og innhold utover et komplisert og dårlig definert begrepsapparat. Enda mer imponerende og mindre presist blir det hvis man snakker om “semiotiske felt”.

Sosiobiologi. Sosiobiologien var et storstilt forskningsprogram igangsatt av amerikanske rasehygienikere for endelig å påvise eksistensen av det kvinnelige husmorgenet. Endlösung ved kjøkkenbenken, om du vil.

Referanser

[1] Buxton et al. (2010) Surrealism and the pretextual paradigm of context. Communications from elsewhere

[2] Sokal & Bricmont (1997) Fashionable Nonsense: Postmodern Intellectuals’ Abuse of Science

[3] Bolsø (2005) Jorun Solheim og Judith Butler – en refleksjon over åpne kropper og det falliske

[4] Wathne (2009) Ugjennomtrengelig kjønnsforskning, forskning.no

[5] Lorentzen & Mühleisen (2008) Being together – remaking public intimacies, søknad til Norges forskningsråd

[6] Bjerrum Nielsen (2007) Feminisme og psykoanalyse

[7] Anfindsen (2004) Lyssky kjønnsforskning, forskning.no

[8] Dawkins (1998) Postmodernism disrobed, Nature

[9] NIKK (2008) Unik satsing på kjønnsforskning, nikk.no

[10] Lorentzen (2007) Masculinities and the Phenomenology of Men’s Orgasms, Men and Masculinities

Avslappet kjønnsambivalens (Foto: aeneastudio / Flickr CC)

På tross av dystre spådommer imponerer Harald Eia som forskningsjournalist. I sin nye serie Hjernevask formidler han ikke bare viktige samfunnsspørsmål på en underholdende måte, han utøver også en forbilledlig kildekritikk. Første episode tok for seg det såkalte likestillingsparadokset: hvorfor blir fortsatt menn ingeniører og kvinner sykepleiere i verdens mest likestilte land?

Den offisielt aksepterte forklaringen har vi bli fôret i flere tiår nå: vi læres opp til å være tøffe gutter og omsorgsfulle jenter. Kjønnsforskerne Jørgen Lorentzen og Cathrine Egeland fulgte opp denne linjen med kategoriske påstander om at kjønnsforskjeller er ensbetydende med kjønnsorganforskjeller. Alt annet er lært.

Men Eia lar dem ikke slippe så lett. For det er jo ikke sånn at bevisbyrden bare ligger på dem som mener at kjønnsforskjeller også handler om biologi. Å hevde at den dramatiske kjønnssegregeringen i arbeidslivet utelukkende skyldes læring er også en hypotese, noe Lorentzen til slutt måtte medgi.

Dette er gode nyheter. Hvis kjønnsforskerne aksepterer at eksistensen av en biologisk komponent i kjønnsforskjeller er et empirisk spørsmål, er vi et langt skritt videre i debatten. Da er det en forutsetning at forskere ikke slynger ut påstander uten å kunne dokumentere dem. Det gjelder for påstander fra evolusjonspsykologer om at kjønn delvis handler om biologi. Men det gjelder også for påstander fra kjønnsforskere om at kjønn ikkehandler om biologi.

Mener kjønnsforskere at biologi er helt underordnet for å forstå kjønnsforskjeller, så må de underbygge dette med forskning. Og skal man forske på biologiens rolle må man forholde seg til biologi, men kan ikke bare avvise alle biologiske faktorer a priori. Konkret kan dette kanskje bety at Senter for tverrfaglig (!) kjønnsforskning kunne knytte til seg én eneste forsker med naturfaglig bakgrunn? Alternativt får man avstå fra å uttale seg om biologi, for da har man ikke kompetanse på området.

Vi må heller ikke glemme at debatten er fundamentalt asymmetrisk. Evolusjonspsykologer vil aldri drømme om å bestride at kultur er helt avgjørende for å forstå kjønnsforskjeller. Debatten handler altså ikke om hvorvidt biologi forklarer 0 prosent eller 100 prosent, den handler om hvorvidt biologi forklarer “ca 0 null prosent” (kjønnsforskerne) eller “mer enn 0 prosent” (evolusjonspsykologene). Noen ganger spiller biologi en stor rolle, andre ganger mindre; dette er evolusjonspsykologiens moderate utgangspunkt.

Hvis debatten om kjønnsforskjeller bare kunne blitt et spørsmål om kvalitet på forskning hadde vi vært inne i et meget konstruktivt spor. Dessverre har prominente kjønnsforskere konsekvent møtt forskning som ikke passer i deres verdensbilde med politisert mistenkeliggjøring. Første episode av Hjernevask satte dette i skarpt relieff. Vi gleder oss til fortsettelsen.

Dette innlegget ble også publisert på forskning.no.

Et rotterace uten ende (Foto: Flickr/Nebbish1)

For noen år siden satt jeg på flyet fra Paris til Rio de Janeiro. Det er en ganske lang flytur, og jeg bestemte meg etter hvert for å se på en film. Jeg skrudde på tv-skjermen i stolsetet foran meg, og oppdaget til min store skrekk at bildet var utydelig og flimrende.

Hittil en ganske ordinær flytur, med andre ord. Men så gjorde jeg en interessant observasjon i mitt eget mobile psykologilaboratorium – mitt eget hode. Før jeg kunne tenke over saken kastet jeg nemlig et raskt blikk rundt meg for å se om de andre passasjerenes tv-er fungerte like dårlig. Og like raskt som irritasjonen over at jeg hadde fått en dårlig tv oppsto, forsvant den igjen som dugg for solen da jeg innså at alle andre var i samme posisjon. Alle hadde dårlige tv-er, ikke bare meg! Puh!

Dette fenomenet har en interessant parallell innen spillteori, i det såkalte Ultimatumspillet. Reglene er som følger. To spillere får utdelt en sum med penger. Spiller 1 kan bestemme hvordan pengene skal fordeles dem imellom. Spiller 2 kan ikke påvirke fordelingen, men han kan takke ja eller nei til pengene. Takker han nei, får hverken Spiller 1 eller 2 noen ting. Spillet spilles bare én gang, så Spiller 2 kan ikke hevne et dårlig oppgjør.

La oss si at de får utdelt 100 kroner. I henhold til tradisjonell økonomisk teori burde Spiller 1 bestemme at Spiller 2 får ett øre, mens han beholder 99 kroner og 99 øre. Spiller 1 prøver å maksimere egen nytte, og burde gi seg selv mest mulig. Spiller 2 burde akseptere dette tilbudet, for ett øre er bedre enn ingenting.

I praksis er det ikke det som skjer. Det er ganske stor variasjon fra kultur til kultur, men ofte tilbyr Spiller 1 en 50/50-deling, stikk i strid med teorier om økonomisk rasjonalitet. Spiller 2 nekter ofte å akseptere tilbud på mindre enn 20 %, og går dermed glipp av “gratis” penger. Av økonomer har dette blitt fremstilt som et slags mysterium.

Men det den flimrende tv-skjermen og Ultimatumspillet har til felles er at de illustrerer hvor likegyldige vi mennesker er til absolutte størrelser. Vi er uforbederlige relativister, tilsynelatende i strid med all logikk. Hvorfor var det relevant for meg hvor dårlige tv-skjermene til mine medpassasjerer var – min opplevelse ville jo være like dårlig uansett?

Biologiske vesener er relativister, og det med god grunn. Kroppen stiller noen absolutte minimumskrav, men utover det må måloppnåelse alltid sees i sammenheng med hva dine konkurrenter har oppnådd. Det er fantastisk å ha fått tre barn, men hvis artsfrendene dine får fem barn hver er genene dine borte om noen få generasjoner.

La oss tenke oss at spillerne i Ultimatumspillet bor i en liten landsby. Spiller 1 tilbyr å dele pengene 90/10 i sin favør. Spiller 2 kan da velge mellom å bidra til å gjøre naboen sin ni ganger rikere enn ham selv, eller å opprettholde status quo. Tenk deg at begge spillerne er ugifte menn, og det er et begrenset antall attraktive kvinner i landsbyen. Blir det lettere for Spiller 2 å finne en kone hvis han aksepterer tilbudet? Han får litt mer penger, men sammenlignet med Spiller 1 er han plutselig en fattiglus! Og fattigluser står som kjent ikke høyt i kurs hos kvinner.

Den biologiske relativismen har flere interessante implikasjoner. Den forklarer hvorfor folk i vestlige samfunn ikke har blitt nevneverdig lykkeligere på 50 år, selv om man har mangedoblet kjøpekraft og fått tilgang til et utall nye goder. Den forklarer også hvorfor lykke i seg selv er en flyktig følelse; en lykkelig organisme er en organisme som ikke streber etter å vinne over naboene.

Som gjenstand for evolusjon er vi mennesker fastlåst i et evig kappløp med hverandre. Vi kan aldri få høy nok status eller bli rike nok. Dette er ikke fordi vi er grådige, for fattige og rike stiller seg nøyaktig det samme spørsmålet: er jeg rikere enn de andre?

Dette innlegget ble også publisert på Psykologibloggen.no.

Vellykket produkt av evolusjon (Foto: Kevin Law)

Leoparden er kanskje det vakreste dyret i Afrika, hunnkjønn av arten Homo sapiens unntatt. Smidig, velproporsjonert og med dekorative flekker er det ikke rart at designguruene i Apple har lagt sin elsk på dette dyret og oppkalt operativsystemet sitt etter det.

Leoparden kan skjelnes fra geparden blant annet ved å se på flekkene. Gepardens flekker er jevnt fordelt, mens leopardens flekker sitter sammen i klynger som nesten ser ut som håndavtrykk. Rudyard Kipling tok utgangspunkt i dette mønsteret da han skrev historien om hvordan leoparden fikk flekkene sine i boken Just So Stories, utgitt i 1902. I en fabel som hadde skapt rabalder i dag får vi vite at Etiopieren ga leoparden flekkene sine ved å male med farge han hadde til overs fra sin egen hud.

Nylig var jeg på et foredrag i regi av CEES i anledning Artenes opprinnelses 150-årsjubileum. Temaet var Darwins innflytelse på samfunnsvitenskapene. Foredragsholderen konkluderte med at Darwin hadde hatt minimal innflytelse på samfunnsvitenskapene, og i den grad han hadde hatt innflytelse var den stort sett skadelig. (Et visst unntak ble dog gjort for Eilert Sundts arbeider om båtbygging tidlig i 1860-årene.)

Problemet er, ble det påstått, at de som anvender evolusjonsteorien på mennesker ofte nøyer seg med å finne på en tilsynelatende plausibel hypotese om menneskelig evolusjon uten å bry seg om å teste den noe særlig. Disse hypotesene kan høres tilforlatelige ut, men har omtrent samme vitenskapelige verdi som Kiplings Just So-historier. Vitenskapelige eventyrfortellinger, med andre ord.

Denne kritikken stammer fra den kjente paleontologen Stephen Jay Gould (1978), som var en skarp kritiker av den såkalte sosiobiologien. Gould mente at siden vi vet lite om sammenhengen mellom genetikk og adferd hos mennesker, og siden mennesker er kulturelle vesener, er det tilnærmet umulig å spore menneskelig adferd tilbake til evolusjonsteoriens prinsipper.

Vitenskapskritikk er alltid kjærkomment. Og få forskere blir utsatt for mer kritikk enn dem som vil anvende Darwins teorier på mennesker. Problemet med Just So-argumentet er at det som forskningskritikk er overflødig og som vitenskapsfilosofi uholdbart.

Dårlig forskning fortjener naturligvis kritikk. Den vitenskapelige metoden består i at man fremsetter hypoteser som styrkes eller falsifiseres ved hjelp av eksperimenter. Kanskje er sosiobiologer og evolusjonspsykologer dårligere forskere enn andre. Men uansett er Just So-kritikken overflødig: enten har man data som støtter en hypotese (og ekskluderer alternative hypoteser) eller så har man det ikke. Beskyldninger om eventyrfortelling representerer intet nytt intellektuelt bidrag utover en kritikk av utilstrekkelig empiri.

På et mer vitenskapsfilosofisk plan hevdes det at det er prinsipielt umulig å si noe om hvordan evolusjon har påvirket menneskelig adferd og psykologi. For det første vet vi lite om hvordan gener påvirker menneskelig adferd. For det andre er det tilnærmet umulig å skille genetisk og kulturell påvirkning. Selv om dette i prinsippet er interessante spørsmål er de metodologiske problemene så påstått uoverstigelige at hele forskningsfeltet bør oppgis.

Dette er en besynderlig pessimisme på vitenskapens vegne. Hadde vi akseptert tanken om at noen domener er prinsipielt ugjennomtrengelige, ville vi ikke ha nådd langt innenfor genetikk eller kvantefysikk. Noen spørsmål er selvfølgelig mer metodologisk utfordrende enn andre, men Just So-argumentet skjærer alle over én kam. I stedet for å kritisere konkrete forskningsresultater setter man en nedsettende merkelapp på alle som drister seg til å spekulere på de underliggende grunnene til at mennesker oppfører seg som de gjør.

Tar vi Just So-kritikken på alvor gir vi opp noen særdeles interessante mysterier. Hvorfor blir vi deprimerte etter et nederlag? Hvorfor ler vi? Hvorfor oppfører vi oss ofte altruistisk? Dette er spørsmål som bare kan besvares fullgodt i et evolusjonært lys, ikke minst fordi vi finner lignende adferd hos andre primater. Det betyr ikke at vi skal besvare disse spørsmålene ved å spekulere på hvordan evolusjonen “må ha virket”. Men å avskrive disse spørsmålene som uløselige vitner om en mangel på nysgjerrighet. Og det er i hvert fall uvitenskapelig.

Dette innlegget ble også publisert på forskning.no.

Fra bildesamlingen "Bird or barrister" (Foto: Flickr/cookipediachef)

Evolusjonspsykologer mener at Darwins teorier kan anvendes på menneskelig psykologi og adferd. Alle er enige om at evolusjonen har formet ben, armer og lever. Det er heller ikke kontroversielt å mene at hjernen er et produkt av evolusjon. Men evolusjonspsykologer mener at også psykologien vår er et produkt av evolusjon. På samme måte som ben og armer er evolusjonære tilpasninger, har vi også psykologiske tilpasninger.

Et klassisk eksempel er vår aversjon mot incest. At vi ikke får barn med nære biologiske slektninger er evolusjonært sett like viktig som å ha god leverfunksjon, og det er ingen grunn til å sette et prinsipielt skille mellom kroppslige og psykologiske tilpasninger.

Dessverre er det mange som fortsatt ser på Darwin med mistenksomhet. Darwin er for mange synonymt med sosialdarwinisme, et filosofisk forsvar for den sterkestes rett. Denne doktrinen hadde lite med Darwins lære å gjøre, men han oppfattes derfor feilaktig som en som mener at naturens orden skal være normgivende for mennesker. I dagligtale er til og med ordet Darwinisme blitt et synonym for “alles kamp mot alle”.

Bedre ble det heller ikke da Richard Dawkins utga boken The Selfish Gene i 1976. Budskapet i boken er at det er en nyttig abstraksjon å se på gener som om de er egoistiske, fordi naturlig seleksjon etter hvert vil fjerne gener som ikke sørger for å spre seg selv, om nødvendig på andres bekostning. I tillegg viste Dawkins at organismer i en viss forstand bare er genenes “farkoster” i deres egoistiske kamp for mest mulig utbredelse.

Følger det så av evolusjonsteorien at vi mennesker egentlig er egoister? At selv om vi innimellom kanskje gjør uselviske handlinger, så er vi dypest sett egoister fordi vi i hemmelighet regner med å få noe tilbake?

For å svare på dette må vi skille mellom individuell og genetisk egoisme.

La oss ta det enkleste først: genetisk egoisme. Som Dawkins påpekte selekteres gener utfra den effekten de har på egen spredning. Et gen som ikke sørger for å spre seg selv mest mulig, vil etter hvert fjernes fra genbassenget. Så gener er dermed dypt egoistiske, nærmest per definisjon. (Det betyr imidlertid ikke at ikke gener samarbeider seg imellom. Tvert imot må alle gener virke i samspill med alle andre gener for å ha en sjanse til å lage en organisme som er levedyktig. Gener samarbeider så lenge det er i deres interesse, og det er det stort sett.)

Genene produserer organismer som bidrar til å oppfylle genenes “mål”: mest mulig spredning. Genene er imidlertid ikke opptatt av én enkelt organismes ve og vel. Genene tenker bare på seg selv, og er likegyldige til om de er i én kropp eller en annen. Dermed får vi det som kalles familiealtruisme: genene produserer organismer som er villige til å ofre seg for familiemedlemmer fordi de derigjennom kan spre seg mer effektivt.

Genetisk sett er vi altså egoister, i den forstand at vi er skapt av gener som kun tenker på seg selv.

Individuell egoisme er litt mer komplisert. Det er åpenbart at både mennesker og dyr iblant oppfører seg uselvisk. Et eksempel er en mor som gir sitt barn brystmelk. Kan dette sies å være en egoistisk handling? I så fall må moren få mer tilbake enn hun gir. Man kan kanskje si at moren får tilfredsstilt sin morskjærlighet. Hvorvidt du vil klassifisere dette som egoisme er opp til deg, men jeg vil påpeke at hvis absolutt alt defineres som egoisme mister ordet mye av sin betydning. Jeg velger å se på morskjærlighet som en uselvisk handling.

Men glemmer man da at en mor jo har en genetisk interesse av at barnet overlever? Ergo er hun jo ikke altruist, for dypest sett vil hun bare spre genene sine?

Dette er en feilslutning som skyldes at man blander sammen gen-nivået og individnivået. Gener er egoistiske, men genene er ikke en slags underbevissthet. Genene må spre seg indirekte ved å “programmere” organismer til å opptre i genenes interesse. Det betyr imidlertid ikke at man på noen måte er bevisst genenes mål.

Genene motiverer organismene ved å gi dem lystfølelser knyttet til bestemte aktiviteter, og det er dette som blir organismenes mål. En individuell organisme har ingen interesse av å spre genene sine som sådan. Dette illustreres ved at oppfinnelsen av prevensjonsmidler ikke har lagt noen demper på menneskers sexlyst. Organismer bryr seg om følelser, ikke gener.

Genetisk egoisme innebærer dermed ikke individuell egoisme. Naturlig seleksjon vil tvert imot selektere for individuell altruisme hvis dette medfører flere barn. Skoleeksempelet er foreldreinvestering. Et annet er gjensidig altruisme – det vi mennesker kaller vennskap. Evolusjonen skaper altså ikke bare egoistiske individer, men også kjærlige foreldre og gode venner.

Dette innlegget ble også publisert på Psykologibloggen.

I Darwins navn... (Foto: Flickr/apesara)

P-pillen opphever Darwin, skriver Gudmund Hernes i Morgenbladet. Sammenhengen er en betraktning om hvor verdiløse vi menn er blitt. Menn er mer kriminelle, tar i mindre grad høyere utdanning, og forblir oftere barnløse. Han fortsetter, “I motsetning til det evolusjonspsykologer og sosiobiologer vil ha oss til å tro: gutta vil ikke spre sine gener – de vil bare ha seg et nummer.”

Et gjennomgangstema for Hernes, dette, at vi kan lure genene. Han later også til å tro at dette er ny innsikt. Men Richard Dawkins, en selvbeskrevet sosiobiolog, skrev allerede i 1976 i boken The Selfish Gene at “We, alone on earth, can rebel against the tyranny of the selfish replicators [genene].”

Hernes’ forståelse av dette virker litt uklar, men poenget er uansett godt. Vi kan lure genene. For evolusjonspsykologer er det dog et viktig poeng at selv om vi i dag kan lure genene, er psykologien vår tilpasset en tid da vi ikke kunne det. Kondomer og p-piller gjør at seksualdriften vår er avleggs, men psykologien vår er ikke oppdatert. Vi bruker masse tid på noe som genetisk sett er sløsing med tid.

Men å si at Darwin er opphevet er å gå alt for langt. Evolusjon stopper aldri opp så lenge Darwins betingelser er til stede: arvbarhet, variasjon og konkurranse. Moderne prevensjonsmidler gjør at at seksualdrift ikke lenger er like sterkt korrelert med barnefødsler. I tidligere tider ville individer med svak seksualdrift (hvertfall menn) raskt blitt sortert ut av genbassenget. I dag blir det bare barn av de aller færreste samleier. Men det betyr bare at seleksjon skjer på andre ting enn seksualdrift.

Hvor skjer evolusjon i dag? Hvordan kommer menneskene til å endre seg i løpet av de neste hundre generasjonene? Et svar på det spørsmålet må nødvendigvis bli spekulativt. Men vi kan gjette litt. Om noen tusen år kommer vi til å

• ha svakere seksualdrift
• ha en sterk trang til å få barn, uavhengig av sex
• være redde for høy fart
• være mindre glad i sukker
• være immune mot narkotika
• være mer intelligente
• være mindre voldelige

Naturlig seleksjon jobber alltid hvileløst for å dyrke frem organismer som lever lenge og får mange barn. Darwin oppheves aldri.