Den store dyrepenisboka

Posted on November 18, 2009 by Kyrre

Andepenis med drillfunksjon (Foto: Kevin G McCracken fra McCracken et al 2001)

Billepenis med praktiske pigger (Foto: Johanna Rönn, Universitetet i Uppsala)

Fra det islandske fallosmuseums samlinger (Foto: Wellington Grey)

Peniser er dypt fascinerende. Man skulle kanskje tro at et organ som egentlig bare er en enkel væskesprøyte ville ha en prosaisk utforming, men faktum er at kjønnsorganer er en arena for fantastisk evolusjonær kreativitet.

Ta ender av arten Oxyura vittata. Hos dem er voldtekt et utbredt problem. For å beskytte seg mot dette har hunnene etter hvert utviklet en labyrintaktig vagina med blindveier som gjør livet vanskelig for potensielle voldtektsmenn (eller voldtektsender om du vil). Dette har naturligvis gitt opphav til et evolusjonært våpenkappløp, og hannene har utviklet korketrekkeraktige peniser som er nesten like lange som dem selv.

En del insektarter har enda skumlere peniser som skader hunnene på forskjellige måter. Noen har peniser med skarpe pigger. Andre penetrerer rett og slett skallet til hunnene og sprøyter sæd rett inn i kroppen for å nå eggstokkene raskest mulig. At hunnene sitter igjen med åpne sår får heller være.

Mange pungdyr har todelte peniser, noe som passer fint til hunnenes to vaginaer. Maurpinnsvinene har hele fire penishoder. Hos flekkhyenen har hunnens klitoris blitt til en pseudopenis som er nesten helt lik hannenes, men som også fungerer som fødselskanal.

Men menneskepenisene er også forunderlige skapninger!

For det første mangler vi penisbenet baculum som andre primater har. I stedet bruker vi blod, med alle de fordeler det har vist seg å ha for farmasøytisk industri. I tillegg har vi en vesentlig større penis enn mange arter vi liker å sammenligne oss med. Gorillapeniser er for eksempel omtrent fire centimeter lange. Noen har spekulert på om dette henger sammen med de store hjernene våre. Større hjerner krever mer plass i fødselskanalen, og dermed trengs en større penis for å gjøre samme jobben (Bowman 2007).

Menneskepenisen har også en ganske spesiell form, nesten som en pil. I laboratorieforsøk har denne formen vist seg å være spesielt gunstig til ett bestemt formål: å fjerne eventuell sæd fra potensielle mannlige konkurrenter (Gallup et al 2003). Dette er for øvrig et gjennomgangstema i penisbransjen; det vrimler av kroker og andre innretninger som brukes til å fjerne konkurrenters sæd.

Poenget mitt er dette: her er det mye materiale! Materiale nok til å lage en skikkelig fin og feit coffee table book. Jeg garanterer at den vil være et samtaleobjekt i utallige middagsselskaper. Den kan også være fin avveksling når bildene fra den siste Kreta-turen begynner å kjede gjestene. Jeg har lett på nettet uten å finne noe tilsvarende, så denne boken har uten tvil internasjonalt bestselgerpotensiale.

Så til dere aspirerende forfattere blant dyregenitaliabiologene der ute: ideen får dere av meg helt gratis. Alt jeg ber om er å få en kopi tilsendt i posten. Hvem tar utfordringen?

Dette innlegget ble også publisert på forskning.no.

Homofile om vakre ansikter

Posted on October 31, 2009 by Kyrre

Men navnet ville nok blitt et annet i dag

Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her? Det kommer litt an på hvem du spør, viser det seg. De fleste heterofile menn synes at jo mer feminint et kvinnensikt er, jo vakrere er det. Liten nese, store øyne, markerte lepper, beskjeden kjeve og høye kinnben – mmmm. En kvinnelig Disney-figur er et godt utgangspunkt. Bare gjerne enda litt mer feminin.

Og kvinner, vil de ha Arnold Schwarzenegger-typer? Jo mer maskulint, jo bedre? Kjevemuskler som buler ut? Nei, faktisk ikke. Kvinner synes relativt feminine mannsansikter er de peneste. “Girlie men”, som Arnie ville sagt. (Dette endrer seg litt akkurat under eggløsning, men det er en annen historie.)

Så langt heterofile, de fleste studier dreier seg om dem. Men nå har en gruppe forskere også spurt homofile om hva de synes. Resultatene er interessante. Det viser seg at homofile menn synes de mest maskuline mannsansiktene er de peneste. Og lesbiske kvinner foretrekker også ganske maskuline kvinneansikter.

Da vet vi det, og hva så? Evolusjonspsykologer gjør alltid sitt beste for å sette resultatene sine inn i en teoretisk sammenheng – å samle inn masse data er av begrenset interesse i seg selv. Når det gjelder heterofile er det noen veletablerte hypoteser. Heterofile menn ønsker seg stort sett unge, friske kvinner, og er tiltrukket av trekk som vitner om ungdom og helse. Kvinners lepper blir for eksempel mindre med årene. Streite kvinner er som vanlig vanskeligere å bli klok på, men generelt tyder et maskulint mannsansikt på gode gener, men også mindre vilje til å investere i barn.

Å overføre denne teorien til homofile er ikke uten videre enkelt, enn si fornuftig. En evolusjonær tilnærming er uvergelig ganske reproduktivt orientert, og dette blir jo litt annerledes for homofile. Én foreløpig observasjon er imidlertid at selv om homofile deler de seksuelle preferansene til det motsatte kjønn, har de ikke de samme synspunktene på hva som gjør et ansikt vakkert. Hadde det vært tilfelle burde homofile menn foretrukket mer feminine mannsansikter og lesbiske kvinner flest burde vært fans av Snehvit her.

Dette er jo bare én studie. Homofili er imidlertid interessant i et evolusjonsperspektiv fordi det sannsynligvis er et eksempel på genetisk sett ikke-adaptiv adferd. Sånn sett er det en utfordring til dem som tror at det meste av menneskelig psykologi kan forklares utfra et direkte eller indirekte ønske om å etterlate flest mulige etterkommere. Studier av psykologiske forskjeller på tvers av seksuell legning er derfor interessante, spesielt hvis de etter hvert replikeres på tvers av kulturer.

Ufrivillig tvillingstudie

Posted on October 14, 2009 by Kyrre

Attack of the clones (foto: Izzard/Flickr)

Tvillingstudier brukes mye i forskning for å undersøke hvor stor betydning gener har relativt til miljø. Eneggede tvillinger har identiske gener (de er faktisk kloner, tvillinger høres bare litt mindre skummelt ut). Når eneggede tvillinger derfor vokser opp i to ulike miljøer, har man en unik mulighet til å observere genenes betydning.

Aftenposten skrev for noen dager siden om tvillingene Mia og Alexandra. De er eneggede, men ble adoptert bort til to forskjellige familier da de var halvannet år gamle. Siden har de ikke hatt noe kontakt. Mia vokste opp i en amerikansk familie i California, mens Alexandra vokste opp hos en norsk familie i Bergen. Ganske ulikt miljø, selv om det selvfølgelig er mange fellestrekk.

For ikke lenge siden møttes de på nytt, nå seks år gamle. Den norske moren bemerket hvor like de var: “Det samme smilet, de samme smilehullene, like trekk. Kroppsspråket og lynnet var også utrolig likt.”

Nå har jo disse tvillingene formodentlig tilbragt det første halvannet av sine liv sammen, og da har de jo delt miljø. Likevel er det interessant å få en tydelig demonstrasjon på hvor viktig gener er, til og med for kroppspråk og lynne. Så like var de, at de klarte å lure foreldrene til å forveksle dem.

P-piller og makevalg

Posted on October 9, 2009 by Kyrre

Men hva med symmetrien? (Foto: Flickr/pablodiaz)

Mennesker er rare i det at vi har sex hele tiden. Hos en del andre arter går det mer i perioder. Mange av våre nærmeste slektninger blant primatene har bare sex nå hunnene er i brunst. Det er også da de har eggløsning og er fertile, så her har vi enda et gjennomtenkt system fra naturens side.

Vi mennesker, derimot, driver og parrer oss helt uavhengig av om det kan bli barn av det eller ikke. Og i motsetning til mange andre arter, er det ikke så lett å finne ut når kvinner har eggløsning. I moderne tid vet vi at kvinner har eggløsning ca to uker etter menstruasjon, men noen urfolk har vært av den oppfatning at det er menstruasjonen er den mest fertile perioden. I fravær av moderne vitenskap er det altså ikke så greit å vite når en kvinne er fertil.

Det skjer mange utrolige ting med kvinnekroppen i løpet av en menstruasjonssyklus på 28 dager. At forskjellige potente hormoner raser gjennom kroppen, kroppstemperatur varierer og humøret påvirkes er kjent for de fleste. Mindre kjent er det at kvinnekroppen blir mer symmetrisk, ansiktet blir vakrere, kroppslukt blir bedre, håndgrepstyrken øker og at klessmak og interesse for uteliv endrer seg. Hvis man jobber som stripper kan man til og med regne med mer tips under eggløsning.

Det er også fascinerende variasjon i kvinners preferanser for det motsatte kjønn. Når kvinner er fertile er de mer interessert i maskuline menn. Menn med typiske manneansikter. Menn som oppfører seg dominerende overfor andre menn. Menn med mørke stemmer. Til vanlig er myke, mer feminine menn helt greit, men når det er tid for eggløsning er det kun mannemenn som gjelder.

Et annet slående forskningsresultat som kom frem for noen år siden var at kvinner kan lukte seg frem til menn som er genetisk komplementære med dem selv. Kroppens immunforsvar fungerer bedre hvis foreldrene har komplementære immunforsvargener (såkalte MHC-gener). Siden sykdom er et sentralt problem for alle organismer er det ikke uten betydning å velge en make som kan gi barna dine et førsteklasses immunforsvar. Det mest fascinerende var imidlertid at kvinnene bare foretrakk lukten av genetisk komplementære menn når de hadde eggløsning. I den ikke-fertile fasen foretrekker kvinner lukten av genetisk sett mindre kompatible menn.

Evolusjonspsykologer vet hvor sentralt reproduksjon står i en organismes tilværelse. De vet derfor bedre enn å anta at alle disse endringene er tilfeldige variasjoner. Mønsteret som avtegner seg er at kvinner ser ut til å være spesielt tiltrukket av menn gode gener akkurat i de periodene da et eventuelt samleie ville ha produsert et barn. Maskulinitet er forbundet med god genetisk kvalitet på en rekke områder som for eksempel sykdomsresistens. I tillegg bruker altså kvinner luktesans til å forsikre seg om at genene er en god match med deres egne.

P-pillen kompliserer imidlertid alt dette. Den bidrar til å holde kvinner i en slags konstant luregraviditet. Hormonelt sett er kvinner som bruker p-piller konstant i den ikke-fertile fasen. En ny artikkel i Trends in Ecology & Evolution problematiserer nå hvilke konsekvenser dette har for kvinner. Hvis kvinner er spesielt flinke til å finne en egnet partner akkurat rundt eggløsning, og eggløsning blokkeres av p-piller, så kan dette bety at p-piller medfører dårligere partnervalg for kvinner. Og siden kvinner i denne sammenheng er ute etter genetisk kvalitet, kan det bety at et partnervalg gjort i p-pillerus for eksempel innebærer at de føder barn med et dårligere immunforsvar enn de ellers ville ha hatt. Eller at sannsynligheten for skilsmisse øker.

Men ulempene med p-piller stopper ikke der. Fordi kvinner blir mer attraktive under eggløsning, går kvinner som bruker p-piller glipp av denne effekten, og stiller bak i køen i forhold til sine eggleggende medsøstre. Det kan høres ut som et trivielt problem, men det å være attraktiv for det annet kjønn er av stor viktighet for de fleste, ikke minst for selvtillit.

Det er likevel ikke noen grunn til å dramatisere akkurat denne faren ved p-piller. Selv om disse preferansevariasjonene er godt dokumenterte i en lang rekke studier, finnes det lite forskning som sier noe om i hvor stor grad disse preferansene faktisk påvirker det endelige makevalget. Med andre ord, det er vanskelig å si noe om hvor mange partnervalg som ville vært annerledes uten p-pillen.

Det skjer imidlertid mye forskning på dette feltet, så kanskje vil vi om noen år insistere på en p-pillefri måned i starten av et nytt parforhold?

Har evolusjonen stoppet opp?

Posted on September 18, 2009 by Kyrre

I Darwins navn... (Foto: Flickr/apesara)

P-pillen opphever Darwin, skriver Gudmund Hernes i Morgenbladet. Sammenhengen er en betraktning om hvor verdiløse vi menn er blitt. Menn er mer kriminelle, tar i mindre grad høyere utdanning, og forblir oftere barnløse. Han fortsetter, “I motsetning til det evolusjonspsykologer og sosiobiologer vil ha oss til å tro: gutta vil ikke spre sine gener – de vil bare ha seg et nummer.”

Et gjennomgangstema for Hernes, dette, at vi kan lure genene. Han later også til å tro at dette er ny innsikt. Men Richard Dawkins, en selvbeskrevet sosiobiolog, skrev allerede i 1976 i boken The Selfish Gene at “We, alone on earth, can rebel against the tyranny of the selfish replicators [genene].”

Hernes’ forståelse av dette virker litt uklar, men poenget er uansett godt. Vi kan lure genene. For evolusjonspsykologer er det dog et viktig poeng at selv om vi i dag kan lure genene, er psykologien vår tilpasset en tid da vi ikke kunne det. Kondomer og p-piller gjør at seksualdriften vår er avleggs, men psykologien vår er ikke oppdatert. Vi bruker masse tid på noe som genetisk sett er sløsing med tid.

Men å si at Darwin er opphevet er å gå alt for langt. Evolusjon stopper aldri opp så lenge Darwins betingelser er til stede: arvbarhet, variasjon og konkurranse. Moderne prevensjonsmidler gjør at at seksualdrift ikke lenger er like sterkt korrelert med barnefødsler. I tidligere tider ville individer med svak seksualdrift (hvertfall menn) raskt blitt sortert ut av genbassenget. I dag blir det bare barn av de aller færreste samleier. Men det betyr bare at seleksjon skjer på andre ting enn seksualdrift.

Hvor skjer evolusjon i dag? Hvordan kommer menneskene til å endre seg i løpet av de neste hundre generasjonene? Et svar på det spørsmålet må nødvendigvis bli spekulativt. Men vi kan gjette litt. Om noen tusen år kommer vi til å

ha svakere seksualdrift
ha en sterk trang til å få barn, uavhengig av sex
være redde for høy fart
være mindre glad i sukker
være immune mot narkotika
være mer intelligente
være mindre voldelige

Naturlig seleksjon jobber alltid hvileløst for å dyrke frem organismer som lever lenge og får mange barn. Darwin oppheves aldri.

Vil du helst ha et pent ansikt eller en pen kropp?

Posted on September 17, 2009 by Kyrre

Men hvis du må velge...

Det er forsket mye på hva vi mennesker legger vekt på når vi skal finne en make. Noen ting er åpenbare, som humor, intelligens, et pent ansikt og en tiltalende kropp. Noen ting er mer subtile, sånn som det at kvinner fortrekker svettelukten til menn de er genetisk kompatible med.

Men hvordan prioriterer vi? Det har det ikke vært forsket så mye på. Hvis vi må velge mellom et pent ansikt og en pen kropp, hva er viktigst? En ny studie har satt seg fore å finne ut hva både menn og kvinner helst vil ha.

Forskere ved universitetet i Liverpool ba en gruppe menn og kvinner vurdere hvor attraktive kropper og ansikter var (separat) hos det motsatte kjønn. Deretter ba de gruppene gi en samlet vurdering. Dermed var det mulig å beregne hva som ble vektlagt mest.

For menn var trynefaktoren klart viktigst. Nesten tre ganger så viktig, faktisk, som kroppen. Karakteren menn ga til ansiktet, påvirket totalkarakteren 20%, mens vurderingen av kroppen bare påvirket 7% (andel av forklart varians).

I studier av makevalg skille man ofte mellom kortsiktige og langsiktige preferanser. Dem vi velger for en one-night stand er ikke nødvendigvis de samme vi velger å gifte oss med (her gir plutselig Freuds forvirrede ideer om hore/madonna-komplekser mening).

Hos mennene var det en interessant forskjell nettopp mellom kortsiktige og langsiktige preferanser. I kortsiktige forhold la mennene vesentlig mer vekt på kropp. Forskerne tolker dette dithen at menn på jakt etter kortsiktige seksuelle forhold er mer opptatt av kvinnens evne til å bære frem et barn “der og da”. Ved valg av en langsiktig partner er ikke den umiddelbare fruktbarheten like viktig.

Kvinner la også mest vekt på ansikter, men forskjellen var ikke like klar (19 % for ansikt og 13% for kropp). Her var det ingen klar forskjell mellom kortsiktige og langsiktige forhold.

Resultatet er kanskje ikke veldig overraskende. Det stemmer hvertfall med mine intuisjoner om at pene ansikter “vinner” over pene kropper. Men denne typen studier er veldig interessante. Det finnes mange eksperimenter som demonstrerer en eller annen statistisk signifikant preferanse. For eksempel foretrekker blåøyde menn blåøyde kvinner. Men det at blåøyde menn foretrekker blåøyde kvinner når de tvinges til å velge betyr ikke at denne preferansen spiller en stor rolle i den virkelige verden, eller noen rolle i det hele tatt. Vi trenger mer forskning som også tar med det perspektivet.

Kjønnsforskere, horer og gigoloer

Posted on July 10, 2009 by Kyrre

Foto: tinou bao / Flickr

Det finnes ikke mange som forsker på menneskelig adferd i et evolusjonsperspektiv i Norge. En av dem er Leif Edward Ottesen Kennair. Han la nettopp frem en undersøkelse av forskjeller mellom menns og kvinners preferanser med hensyn til antall seksualpartnere.

Konklusjonene er ikke så overraskende for dem som er litt kjent med evolusjonspsykologi-litteraturen. Kennair spurte 1100 heteroseksuelle NTNU-studenter om hvor mange seksualpartnere de ønsker seg i løpet av livet. Menn ønsket seg i snitt 25, mens kvinner nøyde seg med seks eller syv.

Kennair tar utgangspunkt i evolusjonsteorien som teoretisk rammeverk for å forklare menneskeadferd, og tolker resultatene sine i tråd med denne. Et sentralt poeng for å forstå kjønnsforskjeller er at hanner og hunner kan forventes å ha utviklet ulik strategi for å maksimere antall etterkommere. For hunner er ikke mange seksualpartnere ensbetydende med mange barn, mens det motsatte vanligvis er tilfellet for hanner. I et moderne samfunn med tilgang til prevensjon holder ikke disse sammenhengene lenger, men psykologien vår er tilpasset tidligere tider.

Forutsigbart nok blir denne tolkningen møtt av sterk kritikk fra enkelte samfunnsvitenskapelige hold, spesielt de såkalte kjønnsforskerne. Åse Rything, kjønnsforsker ved UiO, uttaler for eksempel til Aftenposten at Kennair er “svært kunnskapsløs”:

–Det virker som om Kennair ikke kjenner kjønns- og seksualitetsforskningsfeltet. Her finnes mye forskning som nettopp omhandler hvordan normer og forventninger i samfunnet påvirker seksuell samhandling, sier Røthing.

Hun mener det er feil å påstå at det ikke er noen kulturelle føringer som tilsier at norske jenter skal ta mindre seksuelt initiativ enn guttene.

–Det er faktisk slik at «hore» er blant de mest brukte skjellsordene om jenter, mens det ikke finnes noe tilsvarende ord for gutter, sier Røthing.

At “hore” er ett av de mest brukte skjellsordene om jenter tror jeg Kennair vil være enig i. Jeg tror også han vil være enig i at et frykt for “horestempel” påvirker jenters adferd. Men poenget kjønnsforskerne ikke får med seg er dette: sånn er det i alle kulturer. Det finnes ingen kultur der kvinner jevnt over foretrekker flere seksualpartnere enn menn. Hva forteller dette oss? At alle verdens mange tusen kulturer tilfeldigvis har utviklet seg likt? Eller at det er noen underliggende biologiske forskjeller som systematisk påvirker menn og kvinners adferd på litt ulike måter?

Kultur og biologi er tett sammenfiltret. “Kultur” er derfor ikke en alternativ forklaring til biologi, fordi kultur også formes av biologi. Ethvert menneskelig fenomen må alltid forstås som et samspill mellom kultur og biologi. Man kan tenke på det som en jazzmusiker som improviserer over et noteark. Notene er biologi, men improvisasjonen er kultur. Noen ganger er improvisasjonen fri, andre ganger mer bundet til notene.

Spørsmålet kjønnsforskerne må stille seg er hvorfor kulturer er som de er. Hvorfor har alle kulturer et ord for “hore”, mens det nesten ikke finnes nedsettende ord for promiskuøse menn (“gigolo” er kanskje det nærmeste vi kommer på norsk – hvor ofte hører du det?). Bare et perspektiv som også tar med biologi kan gi fornuftige svar på dette spørsmålet.

Hva gjør en mann vakker?

Posted on June 27, 2009 by Kyrre

Who's a sexy boy? (Foto: Alan Light)

Vi kan jo begynne med et nærliggende spørsmål: hva gjør en kvinne vakker? Hvis du spør en gjennomsnittlig guttegjeng i tenårene tror jeg du raskt får svar på dette spørsmålet. De vil nevne ting som et pent ansikt, slank kropp, store pupper, fint hår, fyldige lepper og pen hud.

En tilsvarende list kan lett lages for menn. Pent ansikt, slank… Men vent. Flere jenter jeg kjenner sier at de ikke liker spesielt slanke gutter. “De må hvertfall ikke være hengslete” er en kommentar som går igjen. Og andre igjen sier at overvektige menn ikke nødvendigvis er uattraktive. Så hvilke andre ting kan legges til listen? Høyde er stort sett alltid attraktivt. Men muskler? Det er det delte meninger om. Noen jenter liker det, andre synes det er harry.

En ny studie publisert i Journal of Personality and Social Psychology har nå kvantifisert hvor enige menn og kvinner er seg i mellom når det gjelder hva som gjør det motsatte kjønn attraktivt. Det viser seg at kvinner er vesentlig mer uenige seg i mellom enn det menn er. Til forskjell fra kvinner, får noen menn svært gode karakterer av én kvinne og svært dårlige av en annen. I det hele tatt er det en svakere kobling mellom fysisk utseende og attraktivitet hos menn enn det er hos kvinner.

Å se på bilder av menn er rett og slett ikke særlig informativt for kvinner. Det illustreres også ved at det omtrent ikke finnes noen pornoindustri myntet på dem. Skal vi lage en liste over hva som gjør en mann attraktiv, kommer vi ikke unna adjektiver som ikke så lett formidles av et bilde: morsom, intelligent, ambisiøs. Kanskje er Legeromanen det nærmeste vi kommer kvinneporno.

Grovt forenkelt kan man kanskje si at kvinner forelsker seg i menns hjerner. Hvordan ellers skal vi forklare en av vår tids definitive mannlige sexsymboler, Woody Allen?

Ejaculation envy

Posted on June 23, 2009 by Kyrre

Må det være en konkurranse? (foto: Sutto/Flickr)

Sigmund Freud er den første assosiasjonen mange har til psykologi. Det er synd, for man kan jo da samtidig lett få inntrykk av at psykologi er en pseudovitenskap på linje med frenologi eller homeopati. Freuds ideer var rare på hans egen tid, og de er rare fortsatt. Freuds Ødipus-teori skal for eksempel ha det til at guttebarn begjærer sin mor og vil drepe sin far. Kastraksjonsangst, anale og orale faser, dødslengsel og psykoanalyse er andre eksempler på Freud-babbel.

Men kanskje var han inne på noe med penissjalusi, eller penis envy? I følge Freud er dette den påståtte skuffelsen en jente opplever når hun finner ut at hun ikke har en penis. Nå tror jeg ikke dette er noe utbredt fenomen blant små jenter, i min erfaring er både gutter og jenter fornøyde med det de har.

Blant noen litt større jenter er imidlertid penissjalusi mer utbredt. Noen feminister har som program at kvinner og menn skal være så like som mulig. I stedet for å fokusere på like muligheter fokuserer man på like resultater. Bare når kvinner og menn gjør identiske livsvalg kan vi etter deres oppfatning være sikre på at patriarkatet ikke har trukket i trådene og sørget for at kvinner er blitt diskriminert. Relativt få kvinnelige matematikkprofessorer kan bare bety én ting: Gutteklubben Grei.

Dette kan gi latterlige utslag. New Scientist har en fersk artikkel om kvinnelig ejakulasjon. De forteller historien om en pornofilm som ble forbudt i England fordi den viste kvinnelig ejakulasjon. Etter sensurmyndighetens oppfatning er ikke dette noe reelt fenomen, og de antok derfor at dette dreide seg om urinering – noe som er forbudt å vise i en seksuell sammenheng på film i England.

Bi litt, sa gruppen Feminists Against Censorship. Hvem sier at kvinner ikke kan ejakulere? Etter å ha gravd frem det som finnes av forskning på området, hevdet de å kunne dokumentere at kvinnelig ejakulasjon i det minste er et vitenskapelig omstridt fenomen. Forskning (og en del anektodiske tilfeller) kan tyde på at noen kvinner opplever ejakulasjon under samleie. Dette antas å ha sammenheng med prostata-lignende vev noen kvinner ser ut til å være i besittelse av.

At feminister ønsker seg flere kvinner i toppjobber i samfunnet er forståelig, og vil gavne samfunnet vårt. Den kanskje raskeste veien til fred og fordragelighet i verden går gjennom å gi kvinner mer makt. Men ved å gjøre menn til forbilder for kvinner risikerer vi å redusere verdien av kvinners bidrag. Vi trenger ikke flere kvinner i toppjobber fordi de kan være gode kopier av menn – vi trenger dem der fordi de har andre ting å tilby.

Hvis noen kvinner kan ejakulere så skal de kose seg med det. Men ikke gjør det bare fordi menn kan.

Er voldtekt lønnsomt?

Posted on June 22, 2009 by Kyrre

Foto: robin.elaine / Flickr

Sør-Afrika er et voldelig land med et stort voldtektsproblem. The Guardian (og Dagbladet) rapporterer nå at 28% av et representativt utvalg på 1738 menn fra to sørafrikanske provinser oppgir å ha begått voldtekt. Jeg klarer ikke å finne originalartikkelen, og det er jo noen potensielle kilder til forvirring her. Det er for eksempel ikke klart hvordan voldtekt er definert.

Uansett er dette tallet dypt sjokkerende. Man kan spekulere på om de reelle talllene er enda høyere, all den stund det dreier seg om å innrømme (dog anonymt) en alvorlig forbrytelse de fleste forhåpentlig skammer seg over.

Hva driver menn til å voldta? Et populært svar på dette spørsmålet de siste tiårene har vært at voldtekt handler om makt. En av forskerne bak undersøkelsen, Rachel Jewkes, sier for eksempel at

Rape can be put down to power. Men who are a little better off see a mismatch in the power they have and the power they ought to have. Raping a woman and the sense of control they get gives them that power. (Independent Online)

Voldtekt påstås altså å handle om makt, ikke sex. Man sitter igjen med en følelse av at dette skal gjøre voldtekt enda mer avskyelig, uten at det er klart hvordan dette eventuelt henger sammen. Uansett har voldtekt-for-maktens-skyld-hypotesen noen ganske åpenbare svakheter. I undersøkelsen referert over oppgir bare 3% av mennene å ha voldtatt en annen mann. Hvis voldtekt primært handler om makt vil jo voldtekt av en annen mann være den ultimate maktdemonstrasjon. I tillegg er det ofte unge jenter som blir voldtatt. Hvis et ønske om å demonstrere egen makt lå bak, burde eldre, rike og innflytelsesrike kvinner være mest utsatt.

Voldtekt er selvfølgelig en maktdemonstrasjon. Tilfredsstillelsen ved å ha makten over et annet menneske er sikkert en motiverende faktor for den del overgripere. Men at voldtekt ikke har noe med seksuelt begjær å gjøre er et standpunkt som er vanskelig å ta alvorlig.

Et mer interessant spørsmål er om voldtekt lønner seg, genetisk sett. (Det kan høres ut som et forferdelig spørsmål, men det er i såfall en misforståelse. Spørsmålet er ikke om voldtekt er moralsk prisverdig, det vet vi allerede at det ikke er. Se generelle forbehold.) Spørsmålet er om en tilbøyelighet til voldtekt i gitte situasjoner historisk sett har ført til flere etterkommere enn hos de som ikke hadde denne tilbøyligheten.

Gode argumenter kan tyde på det motsatte. Tidskriftet Newsweek publiserte nettopp et skarpt angrep på synet om at voldtekt kan være en evolusjonær tilpasning. Antropologen Kim Hill og andre har påpekt at voldtekt er forbundet med høye kostnader for voldtektsmannen. En voldtekt er jo bare et enkelt samleie, og selv om kvinnen tilfeldigvis skulle ha eggløsning er det fortsatt liten sannsynlighet for befruktning ved ett enkelt samleie. Til dette kan legges kostnaden ved å bli oppdaget og straffet, sannsynligheten for at kvinnen aborterer etc.

Bildet er dog mer komplekst enn som så, som blant annet Thornhill og Palmer har påpekt. For en potensiell voldtektsmann som også har andre muligheter til å få barn kan Hills analyse være riktig. Men for en mann som ikke har tilgang til andre partnere endrer bildet seg dramatisk. Evolusjonen teller gener, ikke barn. Og hvis en voldtekt gir 1% sannsynlighet for å bli far til et barn, så vil det kunne være bedre enn ingen barn, selv om man betaler med livet for udåden.

Det er også andre faktorer på plussiden i regnskapet. I femte Mosebok, kapittel 22:28 kan vi lese:

Når en mann treffer en pike som er jomfru og ikke forlovet, og han tar henne og ligger med henne, og de blir oppdaget, skal mannen som hadde samleie med piken, betale hennes far femti sekel sølv fordi han krenket henne. Hun skal være hans kone, og han må ikke skille seg fra henne så lenge han lever. (Bibel.no)

Ikke særlig streng straff, altså. Tilsvarende eksempler på at kvinner tvinges til å gifte seg med voldtektsmannen (eller selv dømmes for utroskap) rapporteres fra tid til annen fra ikke-vestlige land. Dette fenomenet er i seg selv interessant, og henger trolig sammen med at kvinners jomfrudom ofte har vært knyttet til giftemål. Uten denne vil kvinnen være lite attraktiv for andre menn, og foreldrene vil derfor kunne beslutte at det minst dårlige alternativet er å gifte seg med sin egen voldtektsmann. (Kvinnene blir neppe spurt til råds.)

Voldtekt er et ømtålelig tema. Skal vi ha et håp om å forstå hva som får voldtektsmenn til å gjøre som de gjør må vi imidlertid tørre å forske på problemet uten å skjele til politisk korrekt tåkeprat. Utbredelsen av voldtekt i Sør-Afrika understreker alvoret med all mulig tydelighet.

Kyrre Wathne

Når et kort domene betyr alt