Barn gjør deg ikke ulykkelig
Men heller ikke særlig lykkelig
«Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme», sa Ibsens doktor Relling.
De siste årene er det spesielt én livsløgn forskere har forsøkt å ta fra gjennomsnittsmennesket: at man blir lykkelig av å få barn.
«Foreldreparadokset» har de kalt det. En anselig mengde forskning viser nemlig at det å få barn er forbundet med å være mindre lykkelig, ikke mer.
Det oppsummeres noen ganger som en U-kurve, der U-en er et bilde på foreldrenes livskvalitet over tid. Den er i utgangspunktet høy. Før barna blir født. Når barna kommer til verden faller den plutselig, og holder seg lavere i mange år. Men – heisann! – etter hvert går den opp igjen! Hvorfor? Barna flytter ut.
Det er flere måter å måle lykke på, og på norsk klinger ordet litt av spa og prosecco. Intuitivt kan man forstå at småbarnsforeldre – hvis definisjon på det gode liv synes å være å få gå på do i fred – ikke oppgir å befinne seg i hedonistisk lykkerus.
Litt rarere er det at barn trekker ned også på helhetsvurderinger av livet. Spørsmålet man stiller kan for eksempel være dette: «Se for deg en stige med nummererte trinn fra 1 til 10, der det øverste trinnet representerer det best tenkelige livet du kan leve, og det nederste trinnet det verste. Hvilket trinn står du på?» Igjen skårer foreldre signifikant lavere enn de barnløse.
Disse funnene er blitt begjærlig lepjet opp av mediene. Hundrevis av artikler er skrevet om temaet, mange av dem med det utgangspunktet at man avslører noe sentralt om tilværelsen. «Lykkeknuserne» var tittelen på en artikkel Dagbladet Magasinet hadde om emnet for noen år siden. En artikkel i Samtiden tidligere i år spør om de lave norske fødselstallene skyldes at det nå har begynt å «synke inn» i folket at de med barn er mindre lykkelige enn dem uten.
Spørsmålet er ikke søkt. Men er det en rimelig beskrivelse av hva forskningen viser?
Forskere er opptatt av statistisk signifikans. Dette er et teknisk begrep som betyr at et resultat er lite sannsynlig hvis nullhypotesen er sann. Poenget er å ikke la seg lure av tilfeldig støy i datamaterialet.
Men statistisk signifikans er ikke menneskelig signifikans. Det at en forsker har funnet «noe» betyr ikke at det dermed har praktisk betydning for våre liv. Når forskning formidles til et bredere publikum fokuseres det ofte på en forskjell man har funnet, men sjelden på størrelsen på forskjellen. Små effektstørrelser er populærvitenskapens skitne hemmelighet.
På verdensbasis er det ganske riktig en negativ statistisk signifikant sammenheng mellom det å være forelder og hvor fornøyd man er med livet. Men vet du hvor stor forskjellen er? Hold på hatten.
0,96 prosent.
Det er så mye mindre tilfredse foreldre er med livene sine sammenlignet med de barnløse, i følge en studie med mer enn to hundre tusen forsøkspersoner fra hele verden.
Nesten en prosent, altså. Og her snakker vi om alle slags foreldre, ikke bare den norske A4-familien. 15-åringer i Dhaka som har havnet i uløkka. Alenemødre i Appalachia med null ukers fødselspermisjon. Legg til at annen forskning har vist at gode velferdsordninger reduserer lykkegapet ytterligere, eller til og med snur det i foreldres favør, og U-kurven ser mer ut som en bindestrek.
Man kan riktignok finne litt større effekter hvis man bryter tallene ned på alder og livsfase. Unge foreldre har for eksempel større negative utslag (minus tre prosent i studien over), og den mest intense småbarnsfasen har et noe tydeligere avtrykk. I Folkehelseinstituttets store MoBa-undersøkelse målte man nybakte mødres lykkefølelse på en skala fra 1-7, og registrerte et fall på et femtedels trinn fra starten av graviditeten til barnet var tre år gammelt. Dette er altså lykkeknusingen på sitt mest groteske.
Det er ikke vanskelig å forstå hva som foregår. Både forskere og medier har interesse av at nye funn oppleves som relevante. Kall det en konspirasjon for å gjøre forskning interessant – litt som når avisene dekker en ny, livsfarlig trend blant ungdom, uten å oppgi hvor mange tilfeller man faktisk kan dokumentere.
Kanskje er det ikke så farlig, så lenge man vet hva man leser. Men mange har lyst til å ta informerte beslutninger om livene sine, og de færreste orker å lese originalartikler. Det er synd hvis popularisering av forskning betyr at man ledes til å basere seg på halvsannheter.
I den grad du trodde at det å få barn vil gjøre deg vesentlig lykkeligere, så må den livsløgnen fare. Men barn er ikke lykkeknusere. En måte å oppsummere det på er å si at det å få barn statistisk sett har ganske liten påvirkning på hvor tilfreds man er med livet. Så får vi heller prise oss lykkelig over den menneskelige tilpasningsevnen.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet