Beinsagens logikk
Verdens konflikter er kraftfelt av toksisk maskulinitet
«Bring me the head of the dog!» Beskjeden skal ha kommet fra Saud al-Qahtani, en av den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salmans nærmeste medarbeidere. «Hunden» var Jamal Khashoggi, journalisten som hadde skrevet mildt kritiske artikler om det saudiske regimet i Washington Post.
Som sagt, så gjort. Khashoggi ble drept og partert i den saudiske ambassaden i Istanbul. Som kjent lyktes ikke morderne med å skjule sporene sine særlig godt, og drapet ble raskt koblet til kronprinsen, som sannsynligvis ga ordren personlig.
Å gå til anskaffelse av en beinsag er en typisk mannlig tilnærming til et problem. Og Mohammed bin Salman er et eksempel på en statsleder vi kanskje kan kalle den ekstreme mannlige varianten. Fiender skal knuses. Manglende respekt møtes med eksplosive sinneutbrudd. Kriger startes over prestisje og territorialitet.
Han er ikke alene. Verdens konflikter er kraftfelt av toksisk maskulinitet. Denne uken skrøt Trump av at han kan «utslette» Afghanistan på ti dager. Samme mann har gjort det til en vane å fornærme andre statsledere på Twitter. Putin setter betydelig internasjonal prestisje på spill gjennom vendettaer mot gamle fiender. Å gjøre narr av Erdogans person straffes med fengsel. Dutertes pubertale machismo er i ferd med å gjøre Filippinene til en pariastat. Listen kunne vært forlenget i det uendelige.
Under ligger en utpreget mannlig logikk, som ofte kommer i veien for strategisk måloppnåelse. Å myrde Khashoggi var en risikabel operasjon med liten potensiell gevinst. Beslutningen er bare rasjonell hvis man lever i et univers der verbale krenkelser er eksistensielle trusler som må besvares med vold, der ære, dominans og status er viktigere enn alt annet. Menn er mer disponert for å la seg rive med av sånt.
Hadde verden vært et fredeligere sted hvis vi hadde hatt flere kvinnelige statsledere?
Ser man på historien er ikke bildet entydig. Margareth Thatcher gikk til krig mot Argentina over Falklandsøyene, Indira Gandhi mot Pakistan. Israels statsminister Golda Meir var involvert i hele syv militære kriser. Én historisk studie fant at europeiske stater styrt av dronninger var involvert i flere kriger enn dem som var styrt av konger. Det er ingen tvil om at kvinnelige statsledere også kan bite fra seg.
Men datagrunnlaget er for tynt til at man kan gjøre gode analyser. Bare omtrent fire prosent av statsledere mellom 1950 og 2004 var kvinner. Fortsatt er færre enn ti prosent av verdens statsledere kvinner.
Å ta utgangspunkt i historien vil uansett gi et skjevt bilde. Fordi kvinnelige ledere har operert i en nesten totalt mannsdominert sfære, har de måttet innrette seg etter menns måte å gjøre ting på. Hadde de vært i flertall, hadde dynamikken kanskje vært fundamentalt annerledes. Sagt på en annen måte: at det kjønnet som på verdensbasis begår 95 prosent av alle drap har hatt et tilnærmet monopol på statsmakt har antagelig gjort noe med stemningen.
Aung San Suu Kyi er et eksempel. Hun har tilsynelatende ikke løftet en finger for å forhindre den etniske rensingen rohingyaene blir utsatt for i Myanmar. Men rammebetingelsene er stramme. Landet har femti år med militærdiktatur bak seg, og generalene har fortsatt stor makt.
Hvis bin Salman er den ekstreme mannlige statslederen, hvem er hans kvinnelige motstykke? Kanskje er det New Zealands statsminister Jacinda Ardern. Etter terrorangrepet mot en moské i Christchurch tidligere i år, så vi en sterkt berørt statsminister som ikke var redd for å vise empati med ofrene på en måte vi sjelden har sett statsledere gjøre. I internasjonale medier ble det sagt at hun redefinerer verdiene vi forbinder med en statsleder.
Men dette handler selvfølgelig ikke om kjønnsforskjeller alene. Jens Stoltenberg fikk noe av den samme karakteristikken etter 22. juli. At verden preges av mykere verdier er en lang historisk trend, som Steven Pinker utførlig dokumenterer i boken The Better Angels of Our Nature. Nesten uansett hvordan man måler det, er verden i ferd med å bli et mindre voldelig og farlig sted. En av årsakene er at vi blir stadig mer empatiske, og behandler folk deretter. Kvinners tiltagende avtrykk på politikken er både årsak og virkning av denne utviklingen.
Dessverre går trenden saktere enn man kunne ønske. Aller saktest går den der den trengs mest, som i Midtøsten. Inntil videre er verdens ve og vel fortsatt i hendene på en broket forsamling alfahanner.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet