Det indre sorteringssamfunnet
Livmoren er et sorteringssamfunn i miniatyr
Hvorfor er det vanlig å vente tre måneder med å fortelle venner og familie at man er gravid?
Svaret er, som de fleste vet, at risikoen for spontanabort er størst i første trimester. Etter første trimester er fosteret mer eller mindre ferdig formet, og det handler deretter mest om å skalere opp.
Mye kan gå galt når et foster skal bygge seg selv. Og mye går galt – bare omtrent halvparten av fertiliserte egg ender opp som levende barn, og da holder vi frivillige aborter utenfor. Ofte skjer spontanaborter så tidlig at kvinnen ikke er klar over at hun har vært gravid. Dette er ikke sykdom, det er sånn systemet fungerer. Livmoren er et sorteringssamfunn i miniatyr.
En graviditet er biologisk kostbar. I tillegg til alle de kroppslige belastningene forbundet med svangerskap og fødsel, må mor øke næringsinntaket sitt vesentlig. Etter fødselen venter amming og langvarig foreldreomsorg. Evolusjonært sett er det avgjørende at denne investeringen bare gjøres hvis fosteret har gode sjanser til selv å overleve til reproduktiv alder.
Et foster med en kromosomfeil har dårlige sjanser i fravær av moderne medisin. Og nettopp kromosomfeil er en av de vanligste årsakene til spontanabort.
Et foster er gjenstand for nitid kvalitetskontroll fra morens kropp. For at det fertiliserte egget skal få lov til å implantere seg i livmorveggen, må det sende ut spesifikke biokjemiske signaler som aktiverer implantering. Etterhvert som fosteret vokser, må det skille ut bestemte hormoner på bestemte tidspunkter. Kommer ikke disse signalene, tyder det på at noe har gått alvorlig galt i fosterets utvikling, og resultatet blir vanligvis en spontanabort.
Nå skal man vokte seg vel for å gjøre ubetenksomme sprang fra evolusjonsteori til moralfilosofi. Det at livmoren er en sorteringsmaskin som gjør sitt beste for å oppdage og abortere fostre med kromosomfeil, betyr ikke automatisk at det er moralsk riktig for oss å bruke moderne teknologi til å korrigere de relativt få tilfellene systemet ikke fanger opp.
Men det er en relevant saksopplysning i en debatt der motstand mot abort ofte har sitt utspring i religiøse dogmer om at livet begynner ved unnfangelsen, og deretter er ukrenkelig. Hvis det er Gud som har designet livmoren, så er hen i alle fall en ivrig tilhenger av abortlovens paragraf 2c.
Abortmotstandernes advarsler mot «sorteringssamfunnet» har vunnet betydelig gehør, også hos ikke-religiøse. I Sverige og Danmark har alle kvinner tilgang til NIPT, som kan avsløre kromosomfeil tidlig i svangerskapet gjennom en enkel blodprøve fra mor. Men i Norge er NIPT bare godkjent for kvinner over 38 år, eller der sykdom hos fosteret er sannsynlig.
Norske kvinner befinner seg dermed i den paradoksale situasjonen at de etter loven står fritt til å ta abort uten å oppgi grunn (før uke 12), men ikke får tilgang til informasjon som kan gi grunnlag for den aller beste grunnen til å gjøre det.
Å få et barn med en alvorlig fysisk eller psykisk utviklingshemming er en enorm belastning. For foreldrene, for søsknene, og for samfunnet. At vi med viten og vilje setter flere familier enn nødvendig i den situasjonen er et moralsk mysterium.
Men det er lett å insistere på prinsipper så lenge kostnaden primært bæres av noen andre. Og det forklarer kanskje hvorfor det er mindre kontroversielt å abortere et friskt foster enn et som er sykt. En generell innskrenkning av abortloven vil oppleves som en inngripen i vår personlige frihet; det er ikke vanskelig å forestille seg at du selv havner i en situasjon der abort kan bli aktuelt. Å få et alvorlig sykt barn er derimot så sjelden at man mer eller mindre avskriver muligheten.
Så den praktiske kampen mot sorteringssamfunnet overlates til noen ganske få familier som får barn med alvorlig medfødte lidelser. En del av dem kunne vært gitt et valg, men noen andre visste bedre.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet