Det store transeksperimentet

Behandling av unge med kjønnsdysfori er et stort eksperiment

Over hele den vestlige verden mener stadig flere ungdommer at de er født med feil kjønn, såkalt kjønnsdysfori. Det som én gang var et sjeldent helseproblem er i ferd med å bli vanligere.

Hva slags behandling de skal få, har lenge vært et betent tema i helse-Norge. Pasientene, støttet av transaktivister og sexologer, har vært misfornøyde med den restriktive tilnærmingen man har valgt hos den nasjonale behandlingstjenesten for kjønnsinkongruens (NBTK), som også har hatt kapasitetsproblemer. Før de kan få kjønnsbekreftende behandling med hormoner eller kirurgi, må pasientene gjennom et langvarig utredningsopplegg som blant annet omfatter psykiatrisk evaluering.

Da Bent Høie tiltrådte som helseminister i 2013, satte han seg fore å gjøre noe med denne saken. Et håndplukket ekspertutvalg med tung representasjon fra transaktivister og sexologer anbefalte at Helsedirektoratet lagde nye retningslinjer for behandling, og de er nylig publisert.

Retningslinjene er – ikke overraskende – en seier for aktivistene. Ansvaret for behandling skal ikke lenger samles hos NBTK, men spres til helseregionene og fastlegene. Det skal ikke lenger stilles krav om psykiatrisk utredning. Også ikke-binære, som hverken føler seg som kvinne eller mann, kan få behandling. Barn mellom 16 og 18 kan få hormonbehandling uten foreldrenes samtykke.

Både Folkehelseinstituttet (FHI) og sentrale fagfolk er sterkt kritiske. De påpeker blant annet at det nesten ikke finnes forskning på denne nye pasientgruppen.

Den skiller seg nemlig på vesentlige punkter fra de som tradisjonelt har søkt behandling for kjønnsdysfori. Det typiske har tidligere vært pasienter som helt siden barndommen har følt seg som feil kjønn. Men fra 2012 ser man en eksplosiv økning av pasienter som har utviklet kjønnsdysfori først etter puberteten. Nytt er også at et stort flertall er jenter. To av tre har i tillegg psykiske lidelser som autisme, angst eller alvorlig depresjon, uten at årsakssammenhengen er godt forstått.

Hva skjedde i 2012? Ingen vet, men en amerikansk studie fra 2018 peker på en mulig forklaring som bør mane til stor forsiktighet. Lisa Littman gjennomførte en spørreundersøkelse blant foreldre til ungdommer som på kort tid hadde utviklet kjønnsdysfori («rapid-onset gender dysphoria»). Mange av foreldrene rapporterte at den nye kjønnsidentiteten kom som lyn fra klar himmel, etter at barna hadde tilbragt uforholdsmessig mye tid på sosiale medier. De tilhørte ofte vennegjenger der flere andre hadde kommet ut som trans etter like raske forløp. Det å komme ut som trans så dessuten ut til å løfte barnas sosiale status blant vennene.

At spesielt tenåringsjenter er sårbare for sosial smitte er godt kjent. Enten det gjelder spiseforstyrrelser, selvskading eller suicidalitet, finnes det nettmiljøer der unge jenter i fellesskap graver seg stadig dypere ned i diagnosene sine. På YouTube feirer karismatiske transpersoner som Chase Ross kjønnshormonenes vidunderlige virkning. Andre steder deles tips og triks om hva som er lurt å si til foreldre og leger for å få tak i dem.

Sosial smitte er så langt bare en hypotese. Men hvis dette er en del av forklaringen, er det avgjørende at disse ungdommene får hjelp til å sortere ut hva som er hva av kjønn, pubertet, seksuell legning, psykisk sykdom og påvirkning fra venner eller nettet. Det kan også bety å stille spørsmål ved en nyervervet kjønnsidentitet.

Men det er i ferd med å bli forbudt. Hvis foreldrene motsetter seg behandling, åpner retningslinjene for at man gir behandling uten å informere dem. I Sverige, der man har innført den desentraliserte modellen de nye retningslinjene legger opp til, har mange foreldre i følge FHI mistet foreldreretten fordi de har motsatt seg behandling.

«Foreldre skal ikke ta stilling til barnas kjønnsidentitet», sier helsesykepleier og sexolog Ingun Wik. «Det vil være omsorgssvikt å hindre barnet.» Wik har sittet i referansegruppen for de nye retningslinjene.

For tiden utredes et norsk lovforbud mot konverteringsterapi, altså praksisen der ytterliggående religiøse miljøer forsøker å presse unge homofile til å bli heterofile. Interesseorganisasjoner ønsker at forbudet også skal gjelde kjønnsidentitet. I andre land er dette spesifikt omfattet, og psykologer som stiller spørsmål ved kjønnsidentitet kan miste autorisasjonen.

Kanskje dette hadde vært forsvarlig hvis kjønnsdysfori hadde vært en stabil tilstand. Men studier viser at et flertall av pasienter med tidlig kjønnsdysfori etter hvert vokser det av seg. Mange av guttene ender i stedet som homofile eller bifile. Hvor mange i den nye pasientgruppen av ungdommer vil etter hvert finne seg til rette i sitt biologiske kjønn? Forskningen finnes ikke, men det er vanskelig å tro at det skal være færre enn de som har følt at de har vært feil kjønn helt siden barnehagen.

Sekstenåringer kan nå få utskrevet testosteron, som gir varig skjeggvekst og mørk stemme. Attenåringer kan få fjernet kjønnsorganene, som i praksis innebærer sterilisering. Men er du ikke trans, må du vente helt til du er 25 for å få sterilisert deg. Kan det tenkes at denne klokskapen også bør bli transpersoner til del? At de også har krav på beskyttelse mot ungdommelig skråsikkerhet og manglende livserfaring?

Det er få pasienter som angrer på kjønnsbekreftende behandling, sier aktivistene. Og fra det lille man vet så langt, kan de ha rett i det. Men det skal ikke mye fantasi til for å tenke seg at mørketallene kan være store. Se for deg at du er en ung biologisk jente som har gjennomgått kjønnsbekreftende behandling. Skjeggveksten og den mørke stemmen blir du aldri kvitt. Kanskje har du mistet evnen til å få barn. Ditt store prosjekt i livet er blitt et selvpåført mareritt; alle som advarte deg hadde rett. Men joda, du kan angre.

Realiteten er at man ikke har god forskning som viser at kjønnsbekreftende behandling gjør livene til disse pasientene bedre. Derfor ønsker FHI at all behandling skal anses som utprøvende og foregå innenfor rammene av en klinisk studie. Men direktoratet avviser dette, på tross av at de erkjenner at forskningen mangler.

«Først av alt, å ikke skade.» Dette har hittil vært en grunnplanke i den medisinske etikken. Men overfor denne pasientgruppen brytes ny etisk grunn. Nå sier toneangivende leger at hverken det å behandle eller ikke behandle er et nøytralt valg. Selv om vi snakker om den mest inngripende medisinske behandlingen som tenkes kan, uten at det er klart at den hjelper.

Transpersoner kan ha komplekse helseproblemer, og det er bra at helsevesenet mobiliserer for å ivareta dem bedre. Kjønnsbekreftende behandling kan være riktig for mange. Men i fravær av forskning er dette et stort eksperiment, samme hva Helsedirektoratet later som. Om noen år vil vi kanskje se en bølge av søksmål fra unge mennesker som føler at helsevesenet har ødelagt kroppene deres. Uten god evidens. Selv om de var alvorlig psykisk syke. Da håper jeg de vinner.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet