En annen miljøbevegelse er mulig
Er det greit å være vitenskapsfornekter på andre områder enn klima?
Tyskland gikk inn i det nye året med ett atomkraftverk mindre. Alle skal være borte innen utgangen av 2022, og da vil 150 terawattimer CO₂-fri energi være fjernet fra det europeiske kraftnettet siden 2005. Det tilsvarer den samlede norske kraftproduksjonen.
Hvordan kan vi forstå dette? At man stenger ned utslippsfrie energikilder midt i en klimakrise skapt av CO₂?
Vi kan snakke om kostnadene, om avfallet som må lagres i tusenvis av år. Om terrorfaren og om Fukushima. Men først og fremst må vi snakke om miljøbevegelsen.
For miljøbevegelsen heier. Atomkraft er for dyrt, sier Naturvernforbundet. «Atomkraft er verre enn gass», sier MDG. Verre enn gass? Verre enn global oppvarming?
Dette fra en miljøbevegelse som i det siste har gjort seg høy og mørk som vitenskapens forsvarer. Men sannheten er at miljøbevegelsen historisk sett har et selektivt forhold til vitenskap.
Et av de viktigste vitenskapelige gjennombruddene i menneskehetens historie, er oppfinnelsen av kunstgjødsel. Sammen med nye kornsorter og forbedrede metoder, la det grunnlaget for den såkalte grønne revolusjonen på 1950- og 60-tallet, som radikalt forbedret avlinger i utviklingsland. Et ofte gjengitt estimat er at den grønne revolusjonen reddet mer enn en milliard menneskeliv.
Men miljøbevegelsen fører en kamp for å reversere disse fremskrittene, under overskriften økologisk landbruk. Det innebærer en dramatisk ineffektivisering, motivert av et flettverk av uvitenskapelige ideer, der forestillingen om det «naturlige» er sentral. At økologisk drift hverken er sunnere eller mer miljøvennlig – og dessuten legger beslag på mer areal, er mindre viktig enn at vi slipper «unaturlig» gjødsel.
Gitt befolkningsveksten og den trusselen mot artsmangfold alt landbruk representerer, haster det å effektivisere jordbruket ytterligere. Og genmanipulerte organismer (GMO) har potensiale til å bli en ny grønn revolusjon. I stedet for å bombardere frø med radioaktiv stråling for å skape tilfeldige mutasjoner – noe man har drevet med siden 1930-tallet i det tradisjonelle landbruket – gjør man i stedet helt presise endringer i planters og andre organismers genom. Resultatet er at man kan forbedre bestemte egenskaper som insektsresistens, vannbehov og effektivitet, uten å få et antall ukjente mutasjoner på kjøpet. En vitenskapelig triumf.
Svaret fra miljøbevegelsen har vært et kategorisk nei, med stadig skiftende begrunnelser. Det begynte med at GMO i seg selv var farlig. Alle med et minimum av biologikunnskap forstod at dette argumentet var syltynt i utgangspunktet, og etterhvert ble det pinlig klart også for resten. Dermed begynte man å snakke om monokultur, eller om farlig maktkonsentrasjon hos selskaper som Monsanto, som om dette var nye problemstillinger i landbruket. GMO er fortsatt i praksis totalforbudt i Norge.
Miljøbevegelsens økende innflytelse introduserer betydelig politisk risiko for de som kunne tenke seg å finansiere forskning på gjennombruddsteknologier. Det kan vise seg at det vanskeligste ikke blir å finne opp selve teknologiene, men å unngå at miljøbevegelsen torpederer det som ikke samsvarer med førindustrielle forestillinger om renhet og naturlighet.
Det grelleste eksempelet på dette i nyere tid er kanskje kampanjen mot Golden Rice, et ikke-kommersielt prosjekt for å tilsette A-vitamin til ris, med det formål å forebygge blindhet hos hundretusener av barn i fattige land. Fordi risen er genmanipulert, har spesielt Greenpeace ført en langvarig kampanje for å så usikkerhet om risens trygghet og effektivitet, og dermed bidratt til regulatorisk struping av prosjektet.
Om noen år vil det være mulig å produsere kjøtt i laboratoriet. Hva tror du er mest sannsynlig? At miljøaktivister vil feire dette gjennombruddet for dyrevelferd og – potensielt – klimaet? Eller at de vil så tvil om hvor trygt det er, snakke om føre var-prinsippet, om en kynisk industri, om genmanipulasjon, om at labkjøtt må merkes, om at vi i stedet burde spise mer grønnsaker?
Det er heller ikke utenkelig at det kommer teknologiske gjennombrudd som fundamentalt kan endre parametrene for klimakrisen. En flora av nye kjernekraftteknologier er under utvikling. Men også disse vil – hvis de lykkes – ha ulemper, og være forbundet med usikkerhet. Miljøbevegelsens dogmatiske holdning til kjernekraft kan bidra til at disse løsningene blir liggende i skuffen.
I klimaspørsmålet snakker miljøbevegelsen mye om vitenskapelig konsensus. Men det er også vitenskapelig konsensus om at GMO ikke er farlig, eller at sprøytemidler er trygge i lave doser. Man må spørre: når er det greit å tilsidesette det så godt som alle forskere er enige om? Er det greit å være vitenskapsfornekter på andre områder enn klima?
Det etterlatte inntrykket er at miljølobbyen er opptatt av vitenskapelighet i den grad forskningen passer med konklusjoner man hadde bestemt seg for i utgangspunktet. Jorden må ikke bare reddes. Den må reddes på riktig måte. Går ikke det, får det være det samme. Atomkraft er verre enn gass.
Men en annen miljøbevegelse er mulig. En som ser på vitenskapen som en alliert, ikke bare et våpen å slå meningsmotstandere i hodet med. Som ikke ser noen motsetning mellom natur og teknologi. Som ser at det å undergrave forskning på ett område, undergraver forskning som metode. Og som forstår at vår høyst menneskelige skepsis til teknologier vi ikke forstår, må veies mot de gevinstene de representerer.
Det er langt dit. Men det er noen håpefulle tegn. Grønn Ungdom gikk nylig inn for atomkraft. Kanskje de etter hvert tør å kaste et friskt blikk også på andre nedarvede dogmer. Det hadde vært en egen liten grønn revolusjon.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet