Hvilke eksperter kan du stole på?
Forskning på ekspertise gir oss gode tommelfingerregler
Hvor lenge kan boligprisene i Oslo fortsette sin eventyrlige vekst? Ekspertene strides. Noen tror på fortsatt sterk prisvekst. Andre har advart om at boblen vil sprekke i nær fremtid – siden 2004.
Men kan man egentlig bli ekspert på boligpriser? Det finnes en del forskning på ekspertise, og den gir noen klare svar.
La oss først sammenligne rørleggeren og strategikonsulenten, eksperter på hvert sitt område. Rørleggeren tilkalles når det drypper fra dusjen. Han gjør en vurdering og iverksetter noen tiltak. Han jobber med fysiske ting, og de viktigste rammebetingelsene er naturlovene. Hvis tiltakene ikke fungerer, får han en telefon fra kunden dagen etter.
Strategikonsulenten tilkalles når virksomheten trenger en ny giv. Hun gjør en vurdering og anbefaler noen tiltak. Hun jobber med mennesker, og de viktigste rammebetingelsene er organisasjonen og markedet. Hvis tiltakene ikke fungerer, blir det først klart etter at den nye strategien er implementert, hvilket kan ta flere år. Implementeringen er dessuten sjelden helt i tråd med konsulentens anbefaling, og markedet kan i mellomtiden ha endret seg på måter ingen kunne forutse.
Det er ikke så vanskelig å se hvor forholdene ligger best til rette for å utvikle ekspertise. Rørleggeren opererer i et miljø som oppfører seg forutsigbart, der han får umiddelbar tilbakemelding på jobben han gjør. Etter hvert som han gjør flere oppdrag, vil han utvikle god intuisjon om hvilke løsninger som fungerer.
Men strategikonsulenten vil også utvikle intuisjon. Problemet er at miljøet hun jobber i gjør det tilnærmet umulig å lære noe. I den grad hun overhodet får tilbakemelding fra gamle kunder, kommer den flere år etterpå, og er vanskelig å tolke. Ettersom hun får mer erfaring, vil likevel hennes subjektive følelse av at hun vet hva hun driver med vokse. Hun har tross alt bidratt i strategiprosessene hos mange viktige kunder. Rådene hennes er blitt fulgt, kundene har vært fornøyde, og hun har fått ros av sjefen.
Hvorvidt eksperter utvikler reell ekspertise kommer an på miljøet de opererer i, skriver Daniel Kahneman og Gary Klein i en klassisk artikkel publisert i American Psychologist. De peker på to sentrale faktorer. Den første er om det finnes lovmessigheter i miljøet som eksperten kan lære seg. Den andre er tilgjengeligheten av feedback, altså signaler som gir informasjon om eksperten har forstått reglene.
I et miljø som oppfører seg forutsigbart, og der feedback kommer uten forsinkelse, vil hjernens mønstergjenkjenning raskt internalisere reglene. En sykkel er et slikt miljø. Den oppfører seg likt hver gang, og gir umiddelbar respons på om man gjør de riktige bevegelsene. Dermed lærer vi å sykle på et blunk. Men denne mønstergjenkjenningen fungerer dårlig i miljøer som oppfører seg dynamisk og uforutsigbart, med tvetydig eller forsinket feedback.
Dette er et grunnleggende skille, men det gjenspeiles ikke i hvordan vi forholder oss til eksperter. Lang erfaring sidestilles ofte automatisk med høy kompetanse og god vurderingsevne. Men erfaring hjelper ikke hvis den er opparbeidet i et miljø med svak eller ikke-eksisterende feedback. Tenk deg at du skulle lært matematikk på skolen uten noensinne å få vite de riktige svarene.
Få steder har ekspertvurderinger større konsekvenser enn i rettssystemet, der det ofte legges avgjørende vekt på hva sakkyndige mener. Men når sakkyndige blir bedt om å gi prognoser om mennesker over lange tidshorisonter, opererer de i et miljø der utvikling av ekspertintuisjon har spesielt dårlige kår.
I barnevernssaker blir for eksempel sakkyndige bedt om å vurdere hvordan barnets utvikling vil bli dersom det blir boende hos de biologiske foreldrene eller plassert i fosterhjem. Men hvordan det går med barnet blir først klart mange år senere, og uansett vet man ikke hvordan barnets utvikling hadde vært i det alternative scenariet. Hvordan skal sakkyndige bli bedre på å gjøre de vurderingene?
En fersk studie viser hvor avgjørende feedback er. Forsøkspersoner uten erfaring ble bedt om å vurdere gjentagelsesfare hos domfelte, basert på beskrivelser av reelle tilfeller. Når forsøkspersonene ikke fikk tilgang til fasit, hadde de rett i 60 prosent av tilfellene, altså knapt bedre enn sjanse. Men når de fikk feedback på vurderingene underveis, spratt treffsikkerheten opp til 83 prosent. Med feedback utviklet forsøkspersonene altså ganske raskt ekspertintuisjon.
Feedback er imidlertid ikke nok i seg selv. Fondsforvaltere får kontinuerlig feedback på det de gjør, men aksjemarkedet er et dynamisk system der statistiske lovmessigheter systematisk elimineres ettersom markedet finner måter å utnytte dem på. Det er derfor umulig å utvikle god intuisjon om aksjekursers bevegelser, noe forskning ettertrykkelig har bekreftet.
Dette har imidlertid ikke svekket fondsforvalteres ekspertstatus nevneverdig. Da Norges Bank satte himmel og jord i bevegelse for å sikre seg Nicolai Tangen som leder, var det hans ekspertise på å slå markedet de var ute etter. Men når Oljefondet skal plukke aksjer gjør de det akkurat like dårlig som forskningen tilsier.
Boligpriser faller også i denne kategorien. Eksperter kan si noe om grunnleggende faktorer som påvirker tilbud og etterspørsel, men boligmarkedet som helhet er et så komplisert og dynamisk system at ekspertintuisjon er lite verdt.
Når intuisjon ikke hjelper oss, blir det desto viktigere å holde seg til forskning. Forskningsmetoder er laget for nettopp å samle kunnskap der vår innebygde mønstergjenkjenning bryter sammen.
Men forskning må anvendes, og mye kan glippe der. En rekrutteringsekspert kan støtte seg til et berg av forskning på personlighet, men den gir ikke svar på om utadvendthet eller planmessighet er det viktigste i en bestemt jobb. Det er mye forskning som viser viktigheten av god tilknytning for barns utvikling, men om tilknytningen er god nok hos et spesifikt barn forblir en vurderingssak.
Kahneman og Kleins skjema kan omsettes til praktiske tommelfingerregler. Når en ekspert gir en anbefaling, kan vi spørre oss om den er basert på en plausibel feedbacksløyfe. På områder der det er vanskelig å utvikle ekspertise, må skjønnsmessige vurderinger møtes med skepsis, selv når de kommer fra fagfolk med lang fartstid. Noen enkle spørsmål kan pense diskusjonen inn på riktig spor: Hvor mange tilsvarende tilfeller har du fulgt over tid? Hvor ofte tar du feil?
Vi bør dessuten forvente at eksperter utsetter seg for feedback så langt det er mulig. Sakkyndigvurderinger bør sammenstilles med utfallsmål over tid. Konsulenter kan følge med på prosjekter etter at de er ute av bildet. Rekrutterere kan sende spørreskjemaer også i år to. Og eksperter på boligpriser kan fortelle oss hvor godt de traff forrige gang.
Men feedback kan være farlig. Feedback blottstiller. Derfor vil mange eksperter heller snakke om innsatsfaktorer enn resultater. Og så lenge ingen stiller ubehagelige spørsmål vil de fortsette med det.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet