Flokkinstinktet i politikken

Hvorfor bryr vi oss så lite om uighurene?

Akkurat nå sitter anslagsvis én million mennesker i konsentrasjonsleir i Kina. Forbrytelsen deres er at de er uighurer, en tyrkisk muslimsk minoritet i Xinjiang-provinsen.

Etter en del uro og flere terrorangrep har kinesiske myndigheter bestemt seg for å knuse uighurkulturen. Moskeer og gravplasser jevnes med jorden. Overvåkningen er total. Familier tvinges til å ha representanter for kommunistpartiet boende i huset. Foreldre fratas barn. Uighurer i utlandet trues med represalier mot familien. «Vi må være fullstendig nådeløse», sier president Xi i en lekket tale, og innprenter partifellene at man må bruke alle diktaturets virkemidler.

Det er ikke riktig å si at dette går upåaktet hen i Norge. Men mediedekningen har vært sparsom. Ingen snakker om å boikotte Kina, ingen krever sanksjoner. Tvert imot – norske myndigheter jobber fortsatt på spreng for å styrke forholdet til Kina, etter knekken det fikk da Liu Xiaobo ble tildelt Nobelprisen. Da norsk UD fikk sin etterlengtede normaliseringsavtale – der Norge forplikter seg til å støtte opp om Kinas samfunnsmodell – ble dette feiret av store deler av det politiske etablissementet.

Sammenlign dette med nordmenns engasjement i Israel/Palestina-konflikten, der en annen overmektig stat står mot en maktesløs og hardt prøvet muslimsk befolkning. Mediedekningen kan knapt sammenlignes. Temperaturen er høy på sosiale medier. Flere politiske partier har programfestet boikott av Israel. Stortingsrepresentanter seiler til Gaza. Appellene gjaller over Youngstorget hver 1. mai.

Hva skyldes forskjellen? Hvorfor er vi så opptatt av palestinerne, men relativt uinteresserte i uighurene? Det handler neppe om at uighurenes situasjon er mindre prekær. Noe er nok avstand og historie. Men det mest åpenbare er at Palestina-konflikten enkelt kan plasseres i det norske politiske kartet.

Å være palestinaaktivist eller israelvenn identifiserer deg med høy sannsynlighet som medlem av en bestemt flokk, som definerer seg i opposisjon til andre, velkjente flokker – i Norge.

Uighurenes sak, derimot, er hittil politisk nøytral. At du er opptatt av uighurene sier lite om deg og vennene fine, utover at du følger med på utenrikspolitikk. Dermed mangler den det brennstoffet som virkelig skaper engasjement hos mennesker: kampen mot de andre.

Det å tenke flokk er en menneskelig spesialitet. Vi gjør det overalt. I politikken, i idretten, i arbeidslivet. Eksperimenter i sosialpsykologien har demonstrert hvor lett lagånd kan utløses: alt som trengs er en farge eller et flagg.

Evolusjonspsykologene Tooby og Cosmides kaller det koalisjonsinstinktet, og mye tyder på at er en evolusjonær tilpasning. Alliansebygging, politikk og krig har preget menneskesamfunn til alle tider. Det er stor variabilitet i hvordan jegere og sankere lever, men det er ikke uvanlig at de er i en mer eller mindre permanent krigstilstand med tilgrensende populasjoner, preget av jevnlige raid frem og tilbake.

Dyreriket er så gjennomsyret av vold at det er lett å glemme at krig faktisk er sjeldent. Krig forutsetter allianser, som igjen fordrer en rekke kognitive evner. Du må holde styr på hvem som er hvem, hvem som lurer seg unna, og hvem som er lojal til gruppen over tid. Selv om dyr slåss seg imellom er det derfor sjelden de inngår allianser. Men våre nærmeste slektninger, sjimpansene, lager allianser og angriper andre flokker på måter som er forbausende likt det man ser hos jeger-sankere – eller hos kriminelle gjenger. Oss-mot-dem-tanken er millioner av år gammel.

Koalisjonsinstinktet kan heldigvis ikke forklare alt i norsk politikk. Men noen ting blir enklere å forstå. Som at folk kan være brennende engasjert i en politisk sak så lenge den er i medienes søkelys, men deretter miste all interesse for både saken og dens konsekvenser.

Da Norge sa nei til EU-medlemskap i 1994, var det etter en opphetet valgkamp med hele 89 prosents valgdeltagelse. Dresskledde EU-entusiaster sto mot primærnæringspatrioter. Men etter at kampen mellom ja- og nei-flokken var avgjort, mistet befolkningen interessen, og Norge meldte seg for alle praktiske formål inn likevel, uten at noen protesterte.

Å forby plastikksugerør i Norge er kanskje det minst effektive miljøtiltaket man overhodet kan forestille seg, og stjeler dyrebar politisk båndbredde fra substansielle tiltak som kjøttskatt eller økte flyavgifter. Men å være mot plastikksugerør er en utmerket måte å markere hvilken flokk du tilhører, og er et av få miljøtiltak folk tilsynelatende ivrer for.

Koalisjonsinstinktet kan også forklare hvordan ytterliggående politiske standpunkter kan overleve i år etter år. Når partiet Rødt fortsatt har programfestet at Norge trenger en revolusjon, er det ikke fordi medlemmene tørster etter blod, men fordi dette er en effektiv differensiator mot andre grupper som SV. At standpunktet er outrert gjør det bare mer troverdig som markør for gruppelojalitet: er du villig til å gjenta denne merkelige trosartikkelen må du virkelig være en av oss.

Sammenfiltringen av gruppeidentitet og politikk gjør det dessuten forståelig at folk sjelden endrer mening om politiske saker, selv om verden er i kontinuerlig forandring og det aldri har vært enklere å skaffe seg dybdekunnskap. Å bytte standpunkt kan bety at du må bytte vennekrets, eller at du plutselig blir frosset ut på jobben. Å gjøre det på grunn av en eller annen politisk sak du uansett ikke får gjort noe med er en kostbar strategi for en sosial art.

Bry deg om flokken din, sa Per Fugelli. Men det er det motsatte rådet vi trenger; flokkinstinktet trenger ingen oppmuntring. Et overivrig flokkinstinkt betyr at vi ofte bryr oss mer om hvem som sier noe, enn hva de sier. Vi bryr oss mer om fillesaker som skiller høyre- og venstresiden enn om viktige saker som ikke kan brukes til å stille andre grupper i et dårlig lys.

Hvis kinesiske myndigheter får det som de vil, vil det ikke lenger være spor av uighurenes kultur om en generasjon eller to. Dette er ikke en het politisk potet, men det burde være det.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet