Likestilling eller kvinnekamp
Farene ved å gjøre likestilling til et nullsumspill
Å snakke om menns rettigheter er litt som å snakke om hvites rettigheter: det høres ikke bra ut. Tankene går fort til mørke kjellerleiligheter og enda mørkere diskusjonsgrupper. Det er kvinner, ikke menn, som historisk er blitt holdt tilbake, og som har vært utgangspunktet for likestillingspolitikken. Men står vi i fare for å begå en overkorreksjon?
Et av de mest minneverdige poengene fra NRKs nye Brennpunkt-dokumentar Kjønnskampen var dette: mens kvinnelige studenter får ekstrapoeng på 120 studier, er det tilsvarende tallet for menn 7, på tross av at kvinner i utgangspunktet har bedre karakterer og allerede utgjør 60 prosent av studenter i høyere utdanning.
Likhet for loven gjelder paradoksalt nok ikke i likestillingsloven. Den tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling. Til dette formål egner en lang rekke mer eller mindre offentlige virksomheter seg, og de domineres alle av kvinner. Ni av ti kjønnsforskere er kvinner. Diskrimineringsnemnda er 93 prosent kvinner. Og så videre. Likestilling er kvinnesak.
Men befolkningen er med, stort sett – også menn. I en ny, representativ undersøkelse fra Fafo sier 68 prosent at likestillingen ikke har gått langt nok. 57 prosent av mennene sier seg enige i det.
Bildet er imidlertid litt mer komplisert enn som så. For selv om folk er positive til likestilling i det abstrakte, er de klart mer negative til konkrete virkemidler som kvotering, selv når kjønnsandelen er hundre-null.
Nesten en tredjedel sier seg dessuten helt eller delvis enig i at det er så mye fokus på å hjelpe svake grupper at vi ender opp med at det er hvite norske menn som blir diskriminert. Selv om mennene mener dette mer helhjertet (38 prosent), sier faktisk 20 prosent av kvinner seg enig. Og dette er ikke bare Document-gjengen – hver femte Morgenbladet-leser slutter seg til.
Det bør bekymre oss. Likestilling har historisk sett vært nært forbundet med kampen for kvinners rettigheter. Men identitetspolitikk er smittsomt. Når en betydelig andel menn oppfatter at likestillingspolitikken ikke går deres ærend, bør det ikke overraske oss om vi etter hvert ser mer mobilisering rundt menns interesser. Det kan fort bli det økonomer kaller et nullsumspill, der den ene gruppens gagn er den andres tap.
Det å spille nullsumspill med utgangspunkt i gruppetilhørighet er noe av en menneskelig spesialitet. Vi trenger ikke mye oppfordring for å se på oss selv som medlem av en gruppe, og vi henfaller lett til oss-mot-dem-tankegang. En likestillingslov som favoriserer én gruppe trykker på disse knappene, og etterlater et inntrykk av et system som er rigget til menns ulempe.
Når ett kjønn skal prioriteres forutsetter man dessuten at det er en meningsfylt øvelse å sammenligne kjønnenes «stilling». Men hvordan vekter vi kvinneandelen blant ledere (36 prosent) mot mannsandelen i fengsel (95 prosent)? Hva er best av å tjene mer og å ha mer fritid? Vil du heller bli utsatt for vold i nære relasjoner enn å bli slått ned på gaten? Og når er kvinnenes stilling tilstrekkelig forbedret?
Herfra går det to veier. Vi kan fortsette å rendyrke likestilling som et synonym for kvinnesak. Risikoen er at motstemmene etter hvert blir tydeligere, og at likestillingsdebatten blir mer betent. For likestillingsfronten står nettopp ved tiltak som har mindre oppslutning i befolkningen: mer kvotering og mer sanksjonsbruk. Og tatt i betraktning de godt dokumenterte kjønnsforskjellene i kvinner og menns preferanser, vil det kreve stadig sterkere lut å jevne ut de gjenværende forskjellene.
Alternativt kan vi ta ordet likestilling mer bokstavelig, og behandle kjønnene prinsipielt likt. Kall det likelikestilling. Et åpenbart første skritt er en kjønnsnøytral likestillingslov. Et annet er at det likestillings-industrielle komplekset begynner å leve som det lærer.
Vi trenger mindre kjønnskamp, ikke mer. Men det er ikke enkelt å forstå at 120/7 er en rettferdig fordeling. Eller at norske kvinners situasjon er så mye verre enn menns, alt tatt i betraktning. Ved å gjøre likestillingspolitikken mer prinsipiell og mer inkluderende, kan vi senke temperaturen i kjønnskampen og sørge for at begge parter har noe å vinne.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet