Mannen som feministisk idol
Hvorfor skal kvinner som jobber deltid skamme seg?
Hos dinkaene i Sør-Sudan har det vært en tradisjon å fjerne fortennene hos barn. Én hypotese er at denne skikken oppsto fordi stivkrampe var utbredt. Stivkrampe kan føre til at kjevemusklene låser seg, noe som gjør det vanskelig å spise. Uten fortenner kan du i hvert fall få i deg suppe.
I dag vaksineres sudanesiske barn mot stivkrampe, men dinkaenes tannløse smil er blitt både et skjønnhetsideal og en identitetsmarkør. Vi mennesker er rare sånn. Tradisjoner som oppsto av bestemte grunner, lever etter hvert sitt eget liv.
I 1814 var ikke norske kvinner myndige, de kunne ikke stemme, drive handel eller håndverk, jobbe i det offentlige, ta artium eller gå på universitetet. Noen visjonære kvinner (og noen menn) så det urettferdige i dette, og tok opp kampen for kvinners rettigheter.
Etter mer enn to hundre år er det rimelig å erklære kampen for vunnet, i hvert fall for majoritetsbefolkningens del. Kvinner tjener like mye som menn for samme arbeid (NOU 2008:6 s. 75). Partileder er på vei til å bli et rent kvinneyrke. Jenter gjør det bedre på skolen, og er i ferd med å overta akademia. Det finnes ingen overbevisende dokumentasjon på at kvinner diskrimineres i arbeidslivet.
Men kampen fortsetter. På veien har den mutert til å bli en besettelse med kjønnslig ensartethet. Kvinner og menn skal ta de samme valgene. Ironisk nok går dette nå ofte utover kvinner, fordi mannen brukes som implisitt modell. Der kvinners preferanser avviker fra menns, er de ofte «feil», og gjenstand for korreks.
Som i spørsmålet om yrkesdeltagelse. En av tre kvinner jobber deltid. I samfunnsdebatten fremstilles dette utelukkende som et problem. Hadia Tajik maner til kamp mot deltid. «[Kvinner] vil heller gå og shoppe på CC Vest enn å jobbe», sier Anne-Kari Bratten i Spekter. Knapt noen målbærer standpunktet at dette rett og slett er greit.
Mannen var et opplagt forbilde i 1814. Han kunne stemme. Han kunne velge yrke fritt. Å bli fri og selvstendig var dermed å bli mer lik menn på viktige områder. Men hvorfor skal mannen være modell for kvinner i 2019? Hvorfor skal kvinner som vil jobbe deltid skamme seg?
Dette handler ikke lenger om rettigheter, det handler om hvordan vi setter sammen gode liv. Er det så givende for deg å jobbe som toppleder at det er verdt å betale den prisen det har for familie, kropp og sjelefred? For en del kvinner er det det, og ære være dem. Men å fetisjere karrieremannen er å ukritisk videreføre et mannlig (patriarkalsk?) verdisystem, som setter jobb, lønn og konkurranse høyest.
Er det gode liv for en gjennomsnittskvinne litt annerledes enn det gode liv for en gjennomsnittsmann? Statistikk over yrkesvalg, arbeidstid og fødselspermisjon tilsier at svaret er et tydelig ja. Men dette enkle spørsmålet, som burde være et naturlig utgangspunkt for diskusjoner om likestilling, stilles aldri. I stedet svarer individuelle kvinner gjennom sine livsvalg. Og innrømmer litt beskjemmet at de drømmer om å jobbe deltid, at det er givende å ha bedre tid med barna når de er små, at man ikke er villig til å ofre alt for å nå toppen i meglerforetaket.
Hvordan ble det en kvinnesak at like mange kvinner som menn skal ha mulighet til å dø på slagmarken? At fødselspermisjonen skal fordeles likt mellom far og den som faktisk har født? At kvinneandelen skal være høy også i yrker kvinner åpenbart er mindre interessert i? I iveren etter å kunne gjøre alt menn kan, stoppet man aldri opp og spurte: Er det dette vi egentlig vil? I stedet fortsetter man å trekke tenner.
Det legges ned en massiv samfunnsinnsats i å dreie kvinners preferanser i retning av menns. Én ting er symbolsaker som førti prosent kvinneandel i styrene i allmennaksjeselskaper. Mer betydelig er alle de små og store tiltakene som settes inn overalt hvor kvinner demonstrerer sin manglende interesse gjennom sitt fravær. Holdningskampanjer, ekstrapoeng, målrettet rekruttering og kvotering – åpen eller skjult. Hvis kvinner ikke er like interessert i treforedlingsindustri, ja, så får de se å bli det.
Menn slipper derimot stort sett unna. Som Mari Teigen skriver i Morgenbladet om det kjønnsdelte arbeidsmarkedet: menn fortsetter å velge som de alltid har gjort. De har allerede de riktige preferansene for teknologifag og lederstillinger. Det er riktignok noen spede forsøk på å rekruttere flere mannlige sykepleiere, men kvinnedominans er ikke en politisk hastesak.
Det har en kostnad, dette her. Ingen dør av det. Men når myndighetene overstyrer preferansene våre, får vi litt mer besværlige liv enn vi ellers kunne fått. Jobber som passer oss litt dårligere, dager som føles litt tyngre. Og når halve befolkningen konsekvent prioriterer litt galt, er det mye dulting som skal gjøres.
«Kvinnehelse er folkehelse. Bort med mannen som norm.» Slik lyder én av parolene i årets 8. mars-tog. Bort med mannen som norm. Måtte det bli mottoet for en ny likestillingsdebatt med mer selvtillit på kvinnerollens vegne. Førtiprosentfeminismens forskjellsfobi er en historisk artefakt det er på tide å kaste av seg.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet