Markedsverdi er fundamentalt – og brutalt
Når vi velger partner, diskriminerer vi av hjertens lyst
«Vi må ikke la oss lure av tanker om at mennesker har ulik markedsverdi» skriver Lena Lindgren.
For en nydelig verden hun beskriver! En verden der alle kan finne drømmepartneren. Der ingen må renonsere på krav, uansett utseende, økonomi, vekt, alder eller gaming-vaner. Hvis Lindgren kjenner til en slags portal vi kan reise gjennom for å komme dit, så er jeg all in.
Men hun beskriver jo dessverre ikke denne verdenen. Metaforen om markedsverdi fungerer godt fordi partnervalg er nettopp det – valg. Og når noen velger, er det noen som velges bort. Med mindre preferansene er helt tilfeldige, vil det oppstå visse mønstre. Noen vil være mer populære enn andre, og dermed ha flere valgmuligheter. Metaforisk sett har de mer «kapital» å bruke. Denne kapitalen kan skyldes et flott hår, sans for humor, en sprudlende personlighet, eller – for å ta et tilfeldig eksempel – en sakprosapris.
Markedsmetaforen er ikke mer avskyelig enn som så. Det er bare den samme gamle greia vi alle kjenner fra barneskolen. Noen har en viss je ne sais quoi, andre har det ikke. Hjerterått, absolutt. Vi kan bare ikke klandre metaforen.
Men! Jeg er helt enig i det Lindgren skriver om at menn og kvinner generelt er veldig like. Og jeg vil attpåtil gi henne rett i at evolusjonspsykologer har hatt en tendens til å overdrive kjønnsforskjeller, spesielt når det gjelder partnerpreferanser. For det stemmer som Lindgren skriver, at kvinner og menn er skjønt enige om at de vil ha en snill, intelligent og frisk partner.
Men det er også tydelige statistiske forskjeller, og en av de tydeligste gjelder foretrukket aldersforskjell. I gjennomsnitt ønsker kvinner seg en partner som er litt eldre, en preferanse som er nokså stabil gjennom livet. Menn foretrekker generelt yngre kvinner, og den ønskede aldersforskjellen øker jo eldre mannen er.
Vi må dessuten ikke stirre oss blinde på gjennomsnittlig aldersforskjell i inngåtte ekteskap, for det representerer et kompromiss mellom kvinnelige og mannlige preferanser. Hvis eldre menn får velge fritt (som i Lindgrens, eh… eventyrverden), så velger de seg kvinner som er til dels mye yngre enn dem de vanligvis har «sjans på».
Evolusjonært henger dette på greip, siden alder er et mye sterkere signal om fruktbarhet hos kvinner enn hos menn. Og her må jeg arrestere Lindgren litt. For det aldersbetingede fertilitetstapet hos kvinner er langt mer dramatisk enn hos menn. Allerede i begynnelsen av trettiårene har hver andre kvinne redusert fertilitet. Ti år senere er femti prosent ikke lenger fruktbare. Til sammenligning har menn som har passert femti rundt tretti prosent redusert sjanse for å gjøre partneren gravid, sammenlignet med unge menn. Det kan ikke settes et slags likhetstegn her.
Så hvorfor blir noen så sinte når Thuen og Kjøs snakker om dette? Jeg tror det skyldes en kollisjon mellom privat og offentlig moral, mellom våre personlige partnerpreferanser og de normene vi anser som akseptable på samfunnsnivå.
Når vi velger partner, diskriminerer vi av hjertens lyst. Noen elsker rødt hår, andre kan ikke fordra det. Noen foretrekker en eldre partner, andre synes det er ekkelt. For noen er høyde en dealbreaker. Mange vil dessuten foretrekke en partner uten handikap eller sykdom.
Men ingen av disse preferansene lar seg forsvare med referanse til samfunnsnormer. «Hva, liker du ikke folk som sitter i rullestol? Hva slags holdning er det?»
Partnerpreferansene dine er ikke solidariske, demokratiske, eller særlig sympatiske. De er ikke noe å bygge fellesskapsnormene våre på. Men dessverre – og heldigvis – må vi tillate denne typen diskriminering, så lenge vi ikke vil innføre kjærestenemder.
I samlivsspalter bringes det private ut i det offentlige. Og da kolliderer våre relativt snille samfunnsnormer med den iboende brutaliteten i en situasjon styrt av tilbud og etterspørsel. Når Lindgren snakker om alderisme, bruker hun et begrep fra den offentlige moral. Da blir spørsmålet om det er riktig at en kvinne på knapt femti nedjusterer kravene sine. Og det er det jo ikke. Men det gjør det kanskje lettere å få seg en kjæreste.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet