Moralvitenskap
Å overlate moral til religionene har vært en dyrkjøpt erfaring for menneskeheten. Anmeldelse av The Moral Landscape av Sam Harris
De er systematiske, disse nyateistene. Harris, Dawkins, Hitchens og Dennett. De har en plan. Først har de, i bøker som The End of Faith, The God Delusion, God Is Not Great og Breaking the Spell, brutt tabuet som forbyr annet enn rent overfladisk religionskritikk. Harris og co går i dybden, til det de oppfatter som problemets kjerne: religiøs tro. Ved at religionene opphøyer «tro» – det å akseptere påstander uten bevis – til noe hellig, har de skapt en svært effektiv kognitiv bakdør som gir religioner immunitet mot kritiske innvendinger. Som at Gud er en vrangforestilling.
Dette er sterk medisin, og kritiseres av noen for å være respektløst. Men poenget er nettopp at religioner ikke kan få mer respekt enn andre ideer. Det er rett og slett ikke mulig å si at religioner er tøv på en respektabel måte. Aksepterer vi ideen om at religiøs tro er verdifullt i seg selv, begrenser vi oss også til bare å drive argumentativ symptombehandling. Trosviruset, som Dawkins kaller det, får leve videre uforstyrret.
Som motsetning står det vitenskapelige idealet om at man tror på det som kan dokumenteres. I den forstand er ateisme mer «vitenskapelig» enn både agnostisisme og religiøsitet. Ikke fordi man har bevist at Gud ikke eksisterer, noe som prinsipielt sett er umulig, men fordi vitenskapen ser bort fra påstander som ikke kan belegges. Vitenskapen har for eksempel ikke, som Bertrand Russell påpekte, dokumentert at det ikke finnes et himmellegeme formet som en tekanne i bane rundt solen. Det betyr ikke dermed at vitenskapen er agnostisk i dette spørsmålet. I stedet vil man spørre hvilken dokumentasjon som tyder på at et slikt himmellegeme finnes. Fravær av bevis er dermed i en viss forstand bevis for fravær.
Det er åpenbart at religioner begynte som svar også på vitenskapelige spørsmål. Hvor kommer menneskene fra? Hva har formet livet på jorden? Hvor kommer vår bevissthet og livskraft fra? Hva skjer når vi dør? Etter hvert som vitenskapen har gjort fremskritt, har det tvunget religionene på defensiven i flere og flere spørsmål. Det som begynte som bokstavelig forklaring må etter hvert forstås allegorisk. Den vestlige Gud er abstrahert til det ytterste, delegert som han ofte er til den lite glamorøse rollen som «noe mer» mellom himmel og jord enn det vitenskapen kan forklare.
På ett område er imidlertid religionene fortsatt fulle av selvtillit: moral. Vel kan vitenskapen fortelle oss hvordan verden er, lyder et vanlig refreng, men bare religionene kan fortelle oss hvordan verden bør være. Religionene har verdier, vitenskapen bare fakta. I dette støtter man seg på David Hume, som påpekte at moralske imperativer ikke kan utledes av fakta beskrivelse alene, de må tilføres. Bør følger ikke av er.
Å krysse denne grensen mellom fakta og verdi benevnes ofte som den naturalistiske feilslutning (naturalistic fallacy). Den påpekes og avsverges rutinemessig av representanter for vitenskapen, spesielt når det er snakk om kontroversielle emner. Det er mer eller mindre opplest og vedtatt, selv blant ikke-religiøse, at selv om vitenskapen kan hjelpe oss med mye, må den melde pass når det gjelder moral.
Det er her Sam Harris forsøker å bygge et ateistisk brohode med sin nye bok The Moral Landscape: How Science Can Determine Human Values. Del to av nyateistenes plan settes i verk. Målet er nå å fravriste religionene deres viden anerkjente status som kilder til normativitet. Hvis Harris kan vise at vitenskapen er selvforsynt også på dette feltet, svekkes et av religionenes viktigste krav på legitimitet.
Harris tar som utgangspunkt at moral kan reduseres til spørsmål om bevisste veseners velferd (well-being). Han definerer velferd bredt, så bredt at for eksempel også en Kantiansk pliktetikk kan inkorporeres. I det hele tatt er han ikke ute etter en presis definisjon, men ser på velferd som analogt til «god helse» – vi kjenner det igjen når vi ser det. At helse ikke defineres presist har knapt vært noe problem for legevitenskapen.
Religiøse vil kanskje reservere seg mot dette likhetstegnet mellom velferd og moral. De to første kristne budene (Du skal ikke ha andre guder enn meg, Du skal ikke misbruke Guds navn) har for eksempel ingen nevneverdig sammenheng med menneskelig velferd. Religiøs moral er ofte forbundet med å følge gudommelige påbud, løsrevet fra konsekvensene. Som ateist er ikke dette noe som bekymrer Harris nevneverdig, han nøyer seg med å påpeke at frikoblingen mellom moral og menneskelig lidelse betyr at religionene slipper å rettferdiggjøre moralske dogmer med utgangspunkt i menneskelig velferd. Når paven argumenterer mot kondombruk (gutteprostituerte nylig unntatt) er dette med utgangspunkt i Guds plan for oss, ikke fordi det vil redusere menneskelig lidelse. Og motsatt er det heller ingen akseptert innvending mot religiøse normer at de forårsaker ufattelig menneskelig lidelse (kondomforbud, burka, hellig krig). Skulle guden ta hensyn til disse prosaiske detaljene?
Neste premiss er at det finnes en skala for velferd. Det er bedre å bo i Drammen enn i Darfur. Vitenskapen vet masse om hva som kreves for at mennesker skal ha gode liv, og menneskesamfunn kan bygges opp sånn at de i større eller mindre grad er gode for innbyggerne. Moralen er altså ikke relativ. Dette kan synes vel åpenbart, men moralrelativisme er utbredt i mange leire. (For å nevne et hjemlig eksempel er det liten tvil om at likestillingsdebatten er klart moralrelativistisk, i det at det uten videre aksepteres at minoritetskvinner lever i et annet moralsk univers enn de etnisk norske.)
Harris ser altså, som tittelen indikerer, for seg et moralsk landskap. Samfunn som skaper gode forutsetninger for menneskelig velferd er tinder i dette landskapet. Samfunn som bedriver undertrykkelse, folkemord og tortur er dype daler. Moral er læren om hvordan vi kan flytte oss vekk fra dalene og opp i toppene. Implikasjonen er også at det ikke finnes ett moralsk samfunn, men at man, historisk og geografisk, i større eller mindre grad lykkes med å lage samfunn som gir mennesker forutsetninger for å blomstre.
Harris er moralsk realist, i den forstand at han mener at det finnes moralske sannheter. En standardinnvending mot dette er at ulike samfunn har helt ulike oppfatninger av moral. Det er dermed vanskelig å se at ett moralsk system (for eksempel vestlig humanisme) skal være «sant». Nazistene var for eksempel overbeviste om at deres moralkodeks var den eneste sanne. Med hvilken rett kan vi si at de tok feil?
Hvis vi imidlertid tar på alvor ideen om at moral er en vitenskap, blir dette mindre vanskelig, mener Harris. For det at det finnes alternativ medisin er ikke noe konseptuelt problem for skolemedisinen. Det at den sovjetiske Lamarckisten Trofim Lysenko utviklet en alternativ biologi er ingen innvending mot moderne genetikk. På samme måte er ikke eksistensen av alternative moralske systemer noe godt argument for at det ikke finnes moralske sannheter. Tror man på moralske sannheter tror man også på moralske feilslutninger.
Dette er dog ingen filosofisk fagbok, og Harris bruker ikke nevneverdig med plass på skolefilosofiske innvendinger. Et standardproblem for Harris’ utilitaristiske posisjon er for eksempel hvordan velferd skal maksimeres. Skal alles velferd telle like mye, eller kan én persons intense lykke oppveie for et dusins misere? Hvis nitti prosent av befolkningen føler en intens lykke ved å plage de resterende ti, er dette moralsk? Harris sier lite om dette.
Det kan også innvendes at bokens tittel lover mer enn den kan holde. Strengt tatt forsøker ikke Harris å vise hvordan vitenskapen kan bestemme menneskelige verdier. Det gjøres ingen forsøk på å rettferdiggjøre målet om å maksimere bevisste veseners velferd. Hvis man ikke aksepterer dette vil ikke vitenskapen overbevise deg. Vitenskapen er instrumentet når dette målet er gitt.
Konkrete implikasjoner er det også tynt med. De fleste vil kunne følge Harris i at det i det minste er en nær sammenheng mellom moralske handlinger og bevisste veseners velferd. At vitenskapen representerer det beste verktøyet for å forstå hvordan denne velferden kan økes er også vanskelig å være helt uenig i. Et eksempel er debatten om pelsdyrnæringen som nettopp gikk i Norge, der pelsdyrmotstanderne argumenterer for at rovdyr har for kort avlshistorie i fangenskap til at de kan trives i bur. Hvis en vitenskapelig studie hadde vist det motsatte ville dette argumentet formodentlig falt. Harris gir imidlertid få slike eksempler på hvordan vitenskap faktisk kan fungere som moralsk rettesnor.
I stedet bruker han masse plass på en detaljert gjennomgang av sin egen nevrovitenskapelige forskning på religiøs tro, uten at formålet med dette blir påtrengende klart. Han demonstrerer også med all tydelighet hvor kort nevrovitenskapen egentlig har kommet i å forstå sinnets irrganger. Et moral-o-meter må vi derfor skyte en hvit pil etter enn så lenge.
På tross av disse svakhetene er boken høyst lesverdig. Harris er en glitrende skribent, og boken formelig renner over av verbale juveler:
Of course, it seems profoundly unlikely that our universe has been designed to reward individual primates for killing one another while believing in the divine origin of a specific book. The fact that would-be martyrs are almost surely wrong about the consequences of their behavior is precisely what renders it such an astounding and immoral misuse of human life.
Det er lett å lage skremmebilder av at vitenskapen skal bestemme hva som er god og dårlig moral. Når mennene i hvite frakker blir moralske autoriteter er krematorieovnene liksom aldri langt unna. Men det finnes enda dårligere alternativer. I diskusjoner om moral og etikk har fortsatt prester, imamer og rabbinere status som eksperter. Deres ekspertise er imidlertid ikke egentlig menneskelig velferd, det er gamle røverhistorier fra Sinai-ørkenen, marinert i misogyni, religiøst hat og en himmelropende uvitenhet om de mest elementære vitenskapelige sammenhenger. Å overlate moral til disse ekspertene har vært en dyrkjøpt erfaring for menneskeheten.
Harris’ mål er å plassere moralske spørsmål ettertrykkelig innenfor rammene av rasjonalitet. Han ønsker seg en verden der moralske spørsmål alltid må avgjøres med referanse til hva som øker velferden hos bevisste vesener. En verden der også argumenter fra gamle bøker vurderes etter denne standarden. Det bør det ikke være så vanskelig å slutte seg til.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Minerva