Myten om diskriminering
Når man ikke forstår kjønnsforskjeller, ser man diskriminering overalt
Er vi ikke kommet lenger? I verdens mest likestilte land? I 2013? Spørsmålet stilles igjen og igjen.
Hundre år etter at de fikk stemmeretten, femti år etter den første kvinnelige presten, og tretti år etter at vi fikk vår første kvinnelige statsminister, er det fortsatt stor forskjell på valgene kvinner og menn gjør i yrkeslivet. Kvinner velger seg fortsatt typiske kvinneyrker, de jobber oftere deltid, og ikke minst: de er grovt underrepresentert i høystatusyrker.
Forskjellene er dramatiske. I 2009 var 2 % av toppledere i børsnoterte selskaper kvinner. Selv om kvinner er i flertall blant både studenter og stipendiater, var bare 21 % av professorene i 2010 kvinner. Ved siste opptelling utgjorde kvinner 11 % av regissørene i norsk film, og bare 25 % av gründere.
Tall som dette møtes ofte med en oppriktig undring fra både forskere og politikere. Det går liksom ikke opp. Hvorfor vil ikke flere kvinner starte egne selskaper? Hva er det som ødelegger for kvinnelige forskere? Hvorfor slipper ikke kvinner til i regissørstolene? Hvor er de skjulte årsakene?
Møt Gutteklubben Grei
Forklaringene man kommer opp med, koker stort sett ned til en eller annen form for diskriminering eller stengsel. Som at Gutteklubben Grei holder kvinnene borte fra toppjobbene. Eller at man mangler gode kvinnelige rollemodeller. Eller at gammeldagse kjønnsrollemønstre gir kvinner en dobbel arbeidsbyrde som forhindrer dem fra å prioritere karrierene sine.
Hvis vi bare får brutt opp gutteklubbene, kvotert inn rollemodeller og nøytralisert kulturelle kjønnsrollemønstre, kan vi endelig oppnå den statistiske kjønnslikheten som det gode samfunn fordrer.
Spørsmålet man egentlig har stilt, er dette: Gitt at kvinner og menn i utgangspunktet har identiske interesser, hvordan kan vi forklare at vi likevel ender opp med statistiske forskjeller mellom kjønnene?
Sjelden eller aldri viser man til noe empirisk grunnlag som underbygger denne påståtte diskrimineringen. I stedet regner man seg bakover fra resultatulikhet til mulighetsulikhet og konkluderer med at noe eller noen holder kvinnene tilbake. 10 % kvinneandel må bety 40 % diskriminering, glasstak, tidsklemme og gutteklubb.
Det underliggende premisset er at menn og kvinner har mer eller mindre identiske preferanser. Men dette er mildt sagt problematisk i lys av det forskningen forteller oss.
Kjønn og status
Debatten dreier seg av naturlige grunner ofte om høystatusposisjoner. Felles for dem er at det per definisjon er mange om beinet. Og menn trives bedre med konkurranse enn kvinner. Hvis en oppgave gis en konkurransedimensjon, øker ofte både motivasjon og prestasjon hos menn, men ikke hos kvinner.
Menn er mer dominante enn kvinner, og på måter som er egnet til å øke egen sosial status, mens kvinner oftere er sosialt orienterte. Det er også solid dokumentasjon på at menn er mer glad i risiko enn kvinner.
Ingenting av dette sier noe om at kvinner er mindre egnet til å jobbe som toppledere i næringslivet, men det gir en pekepinn om at en jobbsituasjon preget av intens konkurranse, dominante kollegaer og høy risiko i gjennomsnitt kan være mer attraktiv for menn enn for kvinner.
Innsatsen som kreves for å kapre en toppjobb kan altså være mer dyrkjøpt for kvinner enn for menn. Hva så med utbyttet? Også her er det viktige forskjeller på kjønnene.
Den kjekke mannen med stekepaden
La oss illustrere med den klassiske Burger King-studien. Townsend og Levy (1990) ville utforske hva slags effekt statussymboler har på kjønnsmarkedet. De kledde opp både pene og stygge modeller av begge kjønn i uniformer som signaliserte ulik status. Burger King-uniform betød lav status, mens blazer og Rolex-klokke var ensbetydende med høy status (husk at dette er fra slutten av åttitallet). Deretter ble menn og kvinner bedt om å vurdere hvor interesserte de var i å involvere seg romantisk med modellene.
Kjønnsforskjellen i responsen var slående. Både menn og kvinner ble påvirket av både utseende og sosial status, men i kvinners tilfelle trumfet høy sosial status et lite attraktivt utseende. Kvinnene i studien ville heller gå på en date med en stygg mann med Rolex, enn en pen mann i Burger King-uniform.
Dette er en enkel studie, men den har interessante implikasjoner. Livet er en serie med avveininger, der vi hele tiden må prioritere mellom ulike gode formål, som familie og karriere. Hva vi velger vil avhenge av hvor belønningene er størst. Burger King-studien illustrerer at det å ha et høystatusyrke kan være et regnestykke som slår litt ulikt ut for menn og kvinner.
At kvinner legger mer vekt på menns karrieremuligheter enn motsatt er dokumentert i en rekke studier, og på tvers av mange kulturer. David Buss (1989), fant for eksempel at kvinner i 36 av 37 kulturer legger vesentlig mer vekt på økonomiske muligheter hos prospektive partnere enn det menn gjør. Kenrick et al (1990) fant en tilsvarende klar kjønnsforskjell i forventet minimumsinntekt hos partner. Det er heller ikke sånn at kvinner velger seg rike menn fordi de selv tjener dårlig. Kvinner som selv tjener bra, vil ha enda rikere menn.
Status har tradisjonelt vært nøye forbundet med reproduktiv suksess, og spesielt for menn. Det er vist for en rekke tradisjonelle kulturer at menn med høy sosioøkonomisk status får flere barn. I moderne samfunn har menn med høy inntekt oftere sex, mens det samme ikke er tilfelle for kvinner.
I don’t want no scrub
Evolusjonært sett er dette ikke så komplisert å forklare. Nøkkelen er å forstå forskjellen på hanners og hunners relative reproduktive bidrag. Som et generelt prinsipp kan en hann maksimere sin reproduktive suksess ved å sikre seg seksuell tilgang til flere unge, friske hunner. Fordi en hunn normalt bidrar mer til den reproduktive transaksjonen (via graviditet og mer foreldreomsorg) gir det mindre avkastning å øke antall seksualpartnere. I stedet blir det viktigere å få mer ut av en potensiell partner, enten det er gode gener, beskyttelse eller ressurser.
Hos de aller fleste pattedyr er det derfor sterkere konkurranse om status mellom hanner enn mellom hunner. Hanner har rett og slett mer å tjene, fordi de i større grad enn hunner kan konvertere status til reproduktiv suksess. Det er ingen stor overraskelse at vi mennesker også føyer oss inn i dette mønsteret.
Da hen møtte hen
Det offisielle Norge produserer en kontinuerlig strøm av publikasjoner om temaene makt og kjønn. Ingen av dem tar på alvor den enkle ideen at menn og kvinner statistisk sett har lyst til å bruke livene sine til litt forskjellige ting. I stedet stirrer man seg blind på statistiske forskjeller og mer eller mindre falsifiserbare hypoteser om glasstak og gutteklubber.
Er det altså sant da, at darwinistene vil ha kvinnene tilbake til kjøkkenbenken? At de reaksjonære biologistene mener at kvinner er uegnede som toppledere fra naturens side?
Tvert imot. Det er ingenting som tyder på at kvinner egner seg dårligere som toppledere i næringslivet. Kanskje blir det til og med bedre beslutninger når det ligger mindre testosteron bak. Derfor må diskriminering selvsagt bekjempes.
Men å forvente at kvinner og menn skal konvergere statistisk på alle livets områder er ikke realistisk. I mange tilfeller vil den ikke-diskriminerte kjønnsbalansen være 50/50. Men i andre tilfeller vil den være 40/60 eller 10/90. Å tro at man har fasiten på hva den riktige kjønnsbalansen skal være, er ikke bare vitenskapelig uholdbart, det avslører en manglende toleranse for at kjønnene, på godt og vondt, er forskjellige.
Likestilling, i betydningen mulighetslikhet for kvinner og menn, har vært et uvurderlig gode for det norske samfunnet. Men når politikere sikter seg inn på resultatlikhet, sier de samtidig at de forstår det villnisset av variabler som avgjør kjønnsfordelingen på et bestemt område. Noen av disse variablene er åpenbart diskriminering og utdaterte kjønnsrollemønstre. Men en av dem er også statistiske forskjeller i kvinner og menns medfødte interesser og preferanser. Så lenge denne utelates vil kjønnsforskjeller i yrkeslivet forbli et mysterium.
Denne teksten ble opprinnelig publisert på Darwinist