Ny teknologi, gamle instinkter
Hvorfor Tinder ikke gjør oss bedre til å finne partner
«Noen som passer for meg», het en spalte i Dagbladet i gamle dager. Her kunne de som ønsket seg en kjæreste sende inn kontaktannonser, i form av korte brev som ble trykket i papiravisen. Brevene var merkelig ensartede, bygget rundt de samme slitte frasene. «Glad i tur i skog og mark», «tar meg gjerne en fest», «trives godt med et glass vin i sofaen» og så videre. Hver uke kunne du lese et utvalg av disse anonymiserte brevene, uten bilde, og eventuelt svare med ditt eget brev i posten, via redaksjonen.
Tinder er mer effektivt. Nå registrerer single mennesker seg i en stor database, der du matcher med andre basert på geografi, alder og trynefaktor. I de store byene er det tusenvis av potensielle partnere å velge mellom.
Man skulle tro at dette gjorde jakten på kjærligheten enklere, litt som FINN gjør det lettere å finne akkurat det serviset du er på utkikk etter. Men det er lite som tyder på at Tinder og andre datingtjenester har forbedret søkeprosessen nevneverdig.
Ikke ser det ut til å bli færre single. Aldri har man hatt mindre sex, i hvert fall hvis amerikanerne er representative. De som møtes online ser heller ikke ut til å bli bedre par enn de som møtes på tradisjonelle måter. Hvordan kan dette henge sammen?
Evolusjonært sett er Tinder noe ganske nytt. Det er ikke lett å gi en autoritativ beskrivelse av det sosiale miljøet Homo sapiens utviklet seg i, men det er ganske sikkert at det ikke innbefattet å ha umiddelbar tilgang til tusenvis av single, potensielle partnere. Å velge den søteste du har kjangs på blant en håndfull aktuelle kandidater er nok nærmere det vi er tilpasset.
Psykologer har lenge visst at mange valgmuligheter ikke nødvendigvis medfører bedre beslutninger. Når du må velge mellom tretti forskjellige syltetøytyper i butikken, kan du oppleve det som kalles choice overload, der det ikke bare er vanskeligere å bestemme seg, du blir også mindre fornøyd med valget du gjør. Litt valgfrihet er bra, mye kan være lammende.
Det er uklart hvor generell denne effekten er, men det er ting som tyder på at den gjør seg gjeldende på Tinder. I en nylig publisert studie fant man en klar sammenheng mellom hvor mange profiler forsøkspersonene ble presentert for, og hvor kritiske de var – sannsynligheten for en match falt med mer enn en fjerdedel etter bare noen dusin profiler.
Denne tindertrettheten gjør seg gjeldende hos både menn og kvinner, men den er tydeligere hos kvinner. De er dessuten betydelig mer kresne i utgangspunktet. I en annen fersk studie opprettet forskere falske Tinder-profiler for både kvinner og menn. De falske kvinnelige profilene matchet med 62 prosent av ekte menn, men under 5 prosent av kvinnene lot seg lokke til å matche med en mann.
Tall fra datingtjenesten OkCupid fyller ut bildet. Når menn rangerer kvinners utseende, bruker de hele skalaen. De fleste kvinner vurderes som middels attraktive, med omtrent like mange på hver side av snittet. Resultatet er en normalfordelt kurve, slik man forventer for andre biologiske trekk som for eksempel høyde. Det kvinnelige blikk er mindre tilgivende: åtte av ti menn vurderes som under middels attraktive.
Dette kan høres strengt ut, men at det kjønnet som investerer mest i reproduksjon også er det mest selektive er en evolusjonær jernlov man hittil ikke har funnet unntak fra. Hos de få artene der hannene investerer mest, er det hunnene som konkurrerer om kresne hanner.
Så selv om utvalget er dramatisk forbedret, er dynamikken mellom kjønnene den samme. I en overflod av potensielle partnere, svarer menn med å være ukritiske, mens kvinner er hyperkritiske. Resultatet er tilsynelatende at vi ender opp omtrent der vi var. Å gifte seg med nabogutten er kanskje ikke noen dårligere strategi enn å vurdere tusenvis av kandidater. Og definitivt bedre enn å skrive et brev til Dagbladet.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet