Mote er blodig alvor
Mennesker er formet av seksuell seleksjon
Charles Darwin irriterte seg over påfuglene. De overdådige halene, den prangende fjærpryden. Hvordan kunne naturlig seleksjon – teorien om at den best tilpassede, den gjerrigste, overlever – være forenlig med en sånn utflytende dekadanse? Det var som om de spottet ham.
I 1871 hadde han svaret. Som med Darwins andre innsikter virker det åpenbart etter at man har fått det forklart: Det er ikke nok å overleve. Du må også reprodusere deg. Du må bli valgt.
Det er flere måter å drive seksuell valgkamp på. Du kan nedkjempe konkurrentene dine, eller du kan skru på sjarmen.
Skal du slåss, trenger du våpen. Det betyr seleksjon på kjøttvekt, muskler, horn og tenner. Fordi hunner per definisjon investerer mest i avkom, betyr det at det vanligvis er hanner som konkurrerer. Men mer om det senere.
Å sjarmere fordrer større kreativitet. Grågartneren er ikke så mye å se til, men han bygger fornøyelsesparker av en annen verden. Kulefisken bruker sjøbunnen som lerret. Paradisfuglen gjør om kroppen sin til et psykedelisk underholdningssenter. Unn deg å klikke på de linkene. Jeg venter her.
Der naturlig seleksjon er snusfornuftig og konservativ, har seksuell seleksjon en mer kaotisk dynamikk. Hvis hunnene synes de hannene som har lengst haler er vakrest, så blir halene etter hvert veldig lange, så lange at hannene til slutt så vidt klarer å fly. Hunnenes estetiske preferanser kan tvinge hannene til kanten av overlevelse. Mote er plutselig blodig alvor.
Har seksuell seleksjon satt sitt preg på mennesker? Flere ting tyder på det. Det synligste avtrykket er menns tilpasning til slåssing: større kropp, mer muskelmasse, kraftigere skalle og økt aggressivitet.
Hva med pynt og tant og fjas? Vel, vi er ikke påfugler. Hos påfugler går hannene rundt som vandrende reklameplakater, hunnenes valg er suverene, og bare noen få hanner får pare seg. Så er det takk og farvel. Det gir intens seleksjon på ornamentering hos hanner.
Våre hanner er ikke særlig ornamenterte. Skjegg, høyde, brede skuldre og muskler handler antagelig mer om dominans enn om skjønnhet. Men de har andre kvaliteter. Som investeringsvilje.
Hos oss bryr hannene seg om hvem de går til sengs med, hvilket ikke er så vanlig i dyreriket. Grunnen er selvfølgelig at det som skulle være en one-night-stand plutselig kan utvikle seg til også å innebære møter i FAU og kakesalg på loppemarkedet. Det er ikke helt likegyldig hvem du gjør det sammen med.
Siden menn har noe å tilby utover bare arvemateriale, er de også verdt å konkurrere om. Kvinner bruker sjeldnere vold når de konkurrerer, men ryktespredning, utfrysning og slut shaming kan være vel så effektive våpen mot rivaler.
Når hannene er kresne, er det lønnsomt for hunnene å fjonge seg opp. Her bruker de velkjente triks som skjønnhetsprodukter og andre foryngelseskurer. Men seksuell seleksjon har antagelig satt sitt preg på kvinnekroppen også. Det er lett å tenke at pupper er til for å produsere morsmelk, men fulltidspupper er en menneskelig nyvinning – hos andre primater er de bare synlige når de faktisk trengs. Pupper er også pynt.
Pynt trenger dessuten ikke være fysisk. En fantasifull hypotese er at seksuell seleksjon har vært en faktor i evolusjonen av vårt kognitive repertoar. Musikk, poesi og humor er noe av det mest intellektuelt krevende vi gjør, uten at de har noen klar biologisk funksjon. Kanskje funksjonen bare har vært å forlyste, som en slags mentale påfuglfjær.
Seksuell seleksjon er naturlig seleksjons lettsindige søster. Det skulle ta nesten hundre år fra Darwin la frem hypotesen til den ble endelig akseptert av vitenskapen. At en arts utvikling skulle avgjøres av noe så frivolt som hunnenes estetiske preferanser virket bare galt. Nå føles det heller som noe som binder oss sammen – påfuglene, kulefiskene og oss.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet