Thomas Malthus’ forbannelse

I lengden slipper vi neppe unna Malthus' dystre teori

I tiden før vi fikk Internett var det mye som var komplisert. For eksempel det å skrive særoppgave. Jeg skulle skrive om populasjonsutvikling. I dag hadde jeg ganske raskt kunne satt meg inn i den nyeste forskningen ved å bruke Google, men i 1995 var det skolebiblioteket på Kristelig Gymnasium som gjaldt. Der fantes boken Befolkningsbomben, av Paul R. Ehrlich, publisert i 1968.

Dette var skremmende lesning. Ehrlich spådde at verdens befolkningsvekst ganske snart ville uttømme vår evne til å produsere mat, med verdensomspennende sultkatastrofer som uunngåelig resultat. Oppgaven min sparte ikke på kruttet.

Først etter at den var levert oppdaget jeg at ideene hans var mer eller mindre diskrediterte blant demografer. I stedet for Ehrlichs dommedagsprofetier snakket man nå om den demografiske overgangsmodellen, der høye fødselsrater i fattige land reduseres i takt med økende velstand og fallende barnedødelighet. Befolkningsbomben var desarmert, og selv om befolkningsveksten ville fortsette i mange år, ville den flate ut på et ikke-katastrofalt nivå.

Erlichs ideer er et ekko av en av Charles Darwins forgjengere, Thomas Malthus, som påpekte at populasjoner vokser eksponentielt, mens mattilgangen vokser lineært. Befolkningen vil dermed fortsette å vokse til den er på eksistensminimum. Hvis du har sett bakterievekst på en agarskål, så skjønner du hvilken vei det bærer. Stikkordet er ikke bærekraft.

Og det er faktisk noe av et mirakel at menneskeheten har maktet å utsette konsekvensene av Malthus' nådeløse matematiske logikk så lenge som vi har. Dette skyldes i hovedsak to ting. Det mest åpenbare er at den økonomiske veksten også har vært eksponentiell, og har ligget foran befolkningsveksten. Vi har forbedret produktiviteten vår dramatisk, gjennom kvantesprang som den industrielle revolusjonen og den grønne revolusjonen på 1960-tallet.

Den andre, og mindre opplagte årsaken, er det man må kalle et evolusjonært lykketreff. Menneskeheten er nemlig den første arten som har lykkes med å frikoble sex og reproduksjon, gjennom oppfinnelsen av prevensjon.

Sex er en handel genene dine tilbyr deg. Den består i at du får oppleve toppen av nytelse, i bytte mot at genene får kopiere seg videre. For de fleste dyr er dette et tilbud man ikke kan si nei til; til det er sexlysten for stor. Men mennesker er den første arten som har lykkes i å fullstendig reforhandle denne avtalen. Nå tar vi pengene, men leverer stort sett ikke varene, genetisk sett.

Selv etter oppfinnelsen av prevensjon har vi jo ikke sluttet helt å få barn, hvilket skyldes at vi i tillegg til sexlyst også har foreldrelyst. Men foreldrelysten er ikke like sterk, og lar seg enklere underordne andre prioriteter. Som utdannelse, karriere og lange reiser i Asia. Så de fleste par i vestlige land velger å få omtrent to barn, noe som medfører en stabil befolkning. Hvis fattige land etter hvert føyer seg inn i dette mønsteret, vil befolkningen på sikt stabilisere seg. Dette er det demografene forventer.

Men tenker vi evolusjonært på det, er det klart hvor genetisk selvoppofrende dette er. For barn i velferdssamfunn overlever stort sett alltid til reproduktiv alder, enten de har ett søsken eller fem. Hvis foreldrene ikke klarer å sørge for skikkelig livsopphold, trer samfunnet inn, og garanterer for mat, klær, husly og utdanning. Et par i et vestlig samfunn står altså mer eller mindre fritt til å velge størrelsen på sin genetiske arv. Likevel velger de fleste å ta til takke med to.

Denne selvoppofrelsen er neppe stabil. La oss se for oss et hypotetisk gen som gir en viss økning i foreldrelyst. I stedet for i snitt å ønske seg 2,1 barn, ønsker bærere av dette genet seg i snitt 2,2 barn. En bagatellmessig forskjell, som knapt kan merkes annet enn statistisk. Etterkommerne av de som har dette genet vil likevel etter noen relativt få generasjoner dominere i befolkningen. Hvis de da ikke blir utkonkurrert av noen som vil ha 2,3 barn. Eller 5.

Er en slik genetisk endring plausibel? Hvor mange barn man velger å få har en ikke ubetydelig arvbarhet, hvilket betyr at det er under delvis genetisk kontroll. Med nye genetiske metoder har man dessuten vist at det foregår naturlig seleksjon på tidligere førstegangsfødsel i vestlige befolkninger. Dette er altså ikke et hypotetisk scenario.

Sult, sykdom og sabeltanntigre var de viktigste evolusjonære hindrene våre forfedre måtte forsere. Hos det moderne mennesket kommer det viktigste seleksjonspresset innenfra, i form av en for puslete foreldrelyst. Dette er rått parti. For dette er ikke et evolusjonært våpenkappløp mot rovdyr eller bakterier, det er et betraktelig enklere spørsmål om å skru opp motivasjon. Og naturlig seleksjon er god til å vri på brytere.

Paul Ehrlich traff ikke helt med spådommen sin om at milliarder av mennesker ville dø av sult i hans levetid. Men det er ingen naturlov som tilsier at befolkninger stabiliserer seg på et ansvarlig nivå. I lengden slipper vi neppe unna Malthus, og vi slipper aldri unna Darwin. Demografer som ikke tar det med i beregningen vil fort forregne seg.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet