Vitenskapelige spøkelseshistorier
De fleste nye ideer fra psykologi og nevrovitenskap er gale
Hvorfor blir vi så usikre når vi møter folk med ansiktsmasker?
A-magasinet tok nylig for seg dette spørsmålet i en bredt anlagt artikkel. Blant mange interessante betraktninger var det spesielt én vitenskapelig forklaring som ble viet mye oppmerksomhet: speilnevronene. Speilnevronene gjør at vi blir glade når vi ser noen andre smile, og nå forpurrer ansiktsmasker speilnevronsystemets normale funksjon, skal vi tro artikkelen.
Speilnevronene ble oppdaget hos rhesusaper i 1992. Ved å sette elektroder inn i hjernen deres, fant forskere noen mystiske nerveceller som var aktive både når apen selv grep etter noe, og når den observerte at en forsker gjorde det samme. Disse nevronene så dermed ut til å fungere som et slags indre speil av omverdenen.
Kunne dette være en forklaring på primaters imponerende evne til å imitere andre? Og er det kanskje speilnevronene som kan forklare hvordan vi mennesker så lett kan sette oss inn i hva andre tenker, det forskere kaller theory of mind? Er det derfor noen blir autister, fordi dette indre speilet fungerer dårlig? Speilnevronene så ut til å kunne forklare en rekke forskjellige fenomener, og skapte en strøm av interesse fra både forskere og allmennheten.
Men nesten tretti år senere er vi knapt blitt noe klokere på hva speilnevronene egentlig gjør. Inntil nylig var det usikkert om de engang fantes hos mennesker, og man har ikke klart å vise at de spiller den rollen for læring som man først trodde. Likevel omtales speilnevroner som om de var et godt kartlagt vitenskapelig fenomen med stort forklaringspotensial.
Speilnevroner er en slags vitenskapelig spøkelseshistorie. Og de er ikke alene.
Ta oksytocin. Du har sikkert hørt om det. Kjærlighetshormonet som binder oss tettere til partneren vår og skaper samhold og tillit i grupper. Annenhver uke skrives en sak i norske medier som bruker begrepet.
At oksytocin spiller en viktig rolle under både fødsel og amming har vært kjent lenge. Men oppblomstringen i interesse skyldes et nyere funn. Det viser seg nemlig at hvis man sprøyter oksytocin inn i hjernene til præriemus, så knytter de seg tettere til partneren sin. Hvis man derimot blokkerer oksytocinreseptorene, så mister de interessen. Oksytocin ser dermed ut til å være viktig for pardannelse – i hvert fall hos præriemus.
Deretter fant noen ut at oksytocin også så ut til å påvirke tillit mellom mennesker. En dose oksytocin fra en nesespray så ut til å øke innsatsviljen hos deltagere i et spill der man må stole på hverandre for å vinne penger. Dette slo ned som en populærvitenskapelig bombe, og genererte et ras av studier der forskere sprayet forsøkspersoner med oksytocin mens de foretok seg alt mellom himmel og jord.
Men disse nesespraystudiene viser seg etter hvert å være lite robuste. Når andre forskere gjentar eksperimentene, finner de ofte ikke de samme resultatene. I sommer publiserte til og med en av de opprinnelige forfatterne en ny studie der de selv forsøkte å replikere sitt opprinnelig funn om økt tillit, uten resultat.
Det har dessuten vist seg at oksytocin spiller en mer kompleks rolle enn det man har antatt. Det er nemlig forbundet med både negative og positive sosiale reaksjoner, og er også involvert i blant annet læring, fordøyelse og regulering av hjerte og nyrer. Mindre kjærlighetshormon og mer homeostatisk reguleringshormon, altså.
Feltet med den høyeste hype-til-evidens-kvotienten av alle, må likevel være epigenetikk. Du har kanskje fått med deg oppslagene? At epigenetikken snur alt vi vet om genetikk på hodet? At Darwin tok feil? At barn av overlevende etter Holocaust kan arve foreldrenes traumer?
Men Darwin tok ikke feil. Eller, det vi så langt vet om epigenetikk – og det er forsvinnende lite – gir i alle fall ikke noe grunnlag for å påstå det. Forskningen er helt i startgropen, og gjøres stort sett på mus og rotter. Og dette med at man kan arve traumer er bare vist i knøttsmå, metodologisk svake studier der en eventuell epigenetisk arvegang bare indirekte sannsynliggjøres. Alt i alt vet man nesten ingenting om epigenetiske effekter hos mennesker.
Det var ikke til hinder for at NRK for ikke lenge siden lagde en stor reportasje der det slås fast at epigenetikken forklarer en «tredjedel» av hvorfor du blir som du blir, og at psykiske traumer går i arv. Eksperter på ungdomskriminalitet legger det til grunn som en sentral forklaring.
Listen kan gjøres lang. Som en del av temaet livsmestring har norske skoleelever blitt opplært i såkalt powerposing, en teknikk for å øke selvtillit gjennom å innta tøffe kroppspositurer. Men denne effekten er ettertrykkelig tilbakevist. Mange har hørt om implicit association-testen, som ble påstått å kunne oppdage skjult rasisme. Færre har fått med seg at senere forskning har vist at den ikke egner seg til det formålet.
Mønsteret er omtrent som følger: en forsker gjør et funn som gir opphav til en spennende hypotese. Dette genererer stor iver og mange medieoppslag om de mulige implikasjonene. Deretter følger flere års arbeid med å teste hypotesen. Innen den tid er imidlertid hypotesen etablert som et slags faktum i allmennheten. Spesielt gjelder det for hypoteser som fenger interessen vår, som at Holocaust-ofrenes lidelser kan gå i arv. Eller at nevroner kan fungere som speil.
Men de fleste hypoteser er feil, og spennende hypoteser er oftere feil enn kjedelige hypoteser. Siden ingen sender ut pressemeldinger når hypotesene ikke viser seg å stemme, er resultatet at den offentlige samtalen er full av vitenskapelige spøkelseshistorier. Oksytocin gjør oss monogame, barnas gener formes av foreldrenes traumer, speilnevronene gir oss empati og skolebarn læres opp i kunsten å powerpose.
Men dette er i beste fall levende hypoteser, ikke etablert kunnskap. Å basere noe som helst på dette er jevngodt med å støtte seg til astrologi.
Dessverre fungerer forskningsformidling sånn at du kommer til å få høre om en ny hypotese lenge før den er testet skikkelig, og du kommer sjelden til å få høre om eksperimentene som ikke finner samme effekt. En god tommelfingerregel er derfor at de fleste nye populærvitenskapelige ideer fra psykologi og nevrovitenskap er gale, og at du trygt kan innta en avventende holdning i et tiår eller to. Og hvem vet, kanskje vi en dag finner ut hva speilnevroner brukes til.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Morgenbladet